Bilen man bare må elske – 1985 Renault 5 Turbo 2

For de som har fulgt oss siden starten, så husker dere kanskje videoen vi laget på Henrik Thorstensen vanvittige 1985 Renault 5 Turbo 2. I filmen forteller Henrik om hvordan han ble så forelsket i disse bilene. Fra den tiden han jobbet i Gatebil, og var ansvarlig for å booke inn biler til et show som gikk på Norges Varemesse i 2007. Da en perlemorhvit 1985 Renault 5 Turbo 2 kom rullende inn så kom skylappene på. Skamfeite BMWer, Ferrarier og Lamborghinier var ikke lenger interessant. Alt fokus gikk på en gammel fransk vulgaritet. Han gikk bort til eieren, Øyvind Fagerli, et kjent fjes i bilmiljøet. Gratulerte han med å ha den overlegent feiteste bilen på hele messen, og glemte den aldri.
- I videoen sier jeg at bilen sto i Østfold, men den sto egentlig i Vestfold, presiserer Henrik med det samme.

Henrik er i dag 43 år gammel. Han er oppvokst som Kolbotn-gutt, og selv om han lenge hadde bodd i Oslo, så flyttet han tilbake for åtte år siden, sammen med samboeren, Hilde, og det som har blitt to smårollinger. Til vanlig jobber Thorstensen som innholds- og sosiale medier-ansvarlig for Nasta, som driver med import av Hitachi gravemaskiner og tilhørende utstyr.
- Bilinteressen har jeg hatt fra jeg var bare barnet. Smokey and the bandit og Flåklypa ble spilt av så mange ganger at Muttern nektet meg å ha på lyd, for hun ble så lei filmmusikken. Interessen utviklet seg bare, og det førte blant annet til jobb i Gatebil mellom 2002-2008. Det har gått i bil siden da. Noen samler på kunst. Vi samler veteranbiler, smiler Henrik.

Tilbake til Renault. For å kjapt oppsummere er Renault 5 Turbo 2 en bil som ble bygget for rally, i det som udiskutabelt er rallyverdenens mest ikoniske periode. Gruppe B på 80-tallet. Renault tok da sin bestselgende småbil, og skapte et monster. Motoren ble flyttet bak setene, og for å gjøre plass til den, samt gi den nok kjøling, ble det bygget et vanvittig vulgært, svært og maksimalt 80-tallsstereotyp breddekit. Mekanikken ble naturligvis helt annerledes, med midtmontert motor, bakhjulstrekk, Alpine A310 bakstilling, 1,4 liters turbomotor, femtrinns manuell og nytt understell, for å nevne noe. De første 400 bilene ble laget som homologeringsbiler for å kunne delta i rally, før en ny versjon kalt «Turbo 2» ble produsert for gatebruk. Av disse ble 200 Turbo 2ere ble laget som homologeringsbiler for Gr. B, hvor Renault stilte med deres «Maxi Turbo», hvorav Henriks sorte bil nummer 149 av de 200. Til sammen ble det produsert 4987 eksemplarer av Renault 5 Turbo, om man regner med samtlige utgaver.

Se video fra Rudskogen med begge bilene:

Når det kommer til akkurat denne perlehvite Turbo 2en, så kom den til Norge fra Østerrike.
- Tidligere nevnte forrige eier dro nedover på tidlig 2000-tall for å kjøpe en helt annen bil. Da han ankom var bilen han egentlig skulle ha med hjem i mye dårligere stand enn hva som var annonsert. Det viste seg dog at selger ikke var hvilken som helst. Nordmannen ble tatt med til en feit villa, og det kom svært tydelig frem at selger hadde masse gromme kjøretøyer. Deriblant et påbegynt løpsbilprosjekt. En hvit Renault 5 Turbo 2. Man må jo få med seg noe hjem når man har reist så langt, så etter litt frem og tilbake med en litt motvillig selger, diskuterte de seg frem til en avtale på Renaulten, forteller Henrik.
Bilen var som nevnt et påbegynt prosjekt, og dermed ganske så nedplukket. Mange deler fulgte med, men det er også skaffet mye i ettertid.

Bilen sto altså klar til utstillingen i 2007, men veien dit har vært lang. Først og fremst er det ikke enkelt å finne deler til en så sjelden bil, spesielt ikke i en tid der internett langt fra var det det er i dag, og det å prøve å forholde seg til franskmenn som nekter å snakke engelsk. I tillegg var forrige eier ekstremt detaljorientert.
- Her har det gått med mye tid og penger. Jeg sitter på kataloger hvor Øyvind har krysset av og markert ut ting han er på leting etter, og han fortalte om da han reiste til Frankrike for å se på en original Maxi Turbo, kun for å kunne legge opp dashbord og kartlesersystem som var identisk med den originale. Det sier sitt om dedikasjonen her, ler Henrik.
Sommeren 2022 får Thorstensen et tips fra en kompis i Sandefjordsområdet. Øyvind skulle selge R5en.
- Jeg satte meg ned sammen med Hilde. Hun har fått litt interesse for kjøretøy hun også, og forstår hva det går i, selv om hun synes sin egne lille Fiat 500 fra 1968 er mye kulere enn Turbo 5er. Vi samarbeider rundt det som står i garasjen, og selv om det først og fremst er hobby det går som, så kan man også se litt på det som investeringsobjekter. Som sagt, noen samler kunst, vi samler veteranbiler. Vi landet på å prøve å kjøpe bilen. Og slik ble det, gliser Thorstensen.

Renaulten er bygget opp med stort sett originale deler, men det er noe fravikelser her og der. Motoren er en 1,4 liter original som er bygget opp til perfeksjon av Kai Roger Bakken hos KrB Trading. En mann som kjører Gatebil Extreme til vanlig. Denne er utstyrt med en Turbonetics turbo, nytt innsug, forsterkede motorfester og egen support for girkassen. Apropos girkassen, der sitter det også en to-platet sinterclutch.
- Noe som gjør bilen unødvendig ukjørbar. Samtidig er det noe med sjarmen på en gammel fransk «ræserbil» skyter Henrik inn.
Både foran og bak står det 260mm store skivebremser, omkranset av originale Speedline-felger på 15 tommer.  Disse ble laget for racing, og kom spesialbygget til noen av disse bilene på 80-tallet. Med andre ord, akkurat hakket sjeldnere enn hønsetenner. Bakhjulene er spinnville 285 mm, og dermed i en størrelse som mildt sagt er ukurant å få tak i den dag i dag. Ut bak stikker det en ganske heftig potte, og utslipp for wastegaten sitter foran høyre bakhjul.
- Man reiser tilbake i tid med denne. Det er absolutt ingen hjelpemidler, og hele bilen er i glassfiber, og veier dermed nada og niks. Den er brutal, stikk i strid med hva Renault 5 egentlig var. Den er enkel, til sammenligning med hva Renault 5 var. Det er ikke mye plass. Man sitter snorrett i ryggen, men kaster man et blikk ut i speilet og ser den feite ræva bak så kommer man på at alt er verdt det. Men det er ingen GT-bil man kjører langt med. Denne er bygget for korte etapper, før pit crewet tar over noen minutter senere, og føreren kan strekke ut litt, ler 43-åringen.

Innvendig er også bilen stort sett slik den skal være, men noe oppjasset. Det har blant annet kommet inn et sett med Recaro-stoler med gategodkjente firepunktsseler. Originalt ratt har Henrik nå klart å spore opp, samt original girkule. Ellers er det selvfølgelig oppsettet for kartleser.
- Noe som gjør at det er enormt mye instrumenter, da det er dobbelt opp av omtrent alt. Oljetemp, vanntemp, oljetrykk, turbotrykk, voltmeter, også dobler man omtrent alt så kartleser også har oversikt. I tillegg er det brytere for vinduspussere, knapper for mange forskjellige lysbilder, kartleserlys. Det er ikke akkurat plass til noe stereo. Ikke at det er lagt opp til noe ekstra vekt i bilen uansett, smiler Thorstensen.
Midt i dashen sitter også en stor rød knapp. En slik en som de bare ikke klarer å la være å trykke på i tegnefilmer. Dette er en nødstoppknapp som kutter alt om det skulle være nødvendig. Tøft!

Helt feilfri har ikke bilen vært siden den kom til Kolbotn. Først og fremst fordi den hadde kjørt i underkant av 30 mil av forrige eier siden den sto klar. Det betyr også at den har stått lenge, og mange av babyfeilene ikke helt hadde blitt oppdaget enda. Et godt eksempel på dette var faktisk på vei til fotoseansen til denne artikkelen. Da var det to gummislanger til kjølingen som hadde morknet og røyk på vei til lokasjonen.
- Vi kjørte, hva? 700m hjemmefra? Jeg trodde først det brant da jeg så røyken, men det var heldigvis bare vanndamp. På mange måter var det litt flaks at det skjedde akkurat da, for jeg skulle kjøre bilen på en annen fotoseanse på Rudskogen dagen etter. I stedet for potensielt havari langs E6, så fikk vi fikset bilen den natten. Nå begynner ting virkelig å komme på stell med den straks 45-årige franskmannen. Mye takket være over snittet teknisk oppegående stefar, Roar, og kompis, Daniel, som begge i løpet av årene snakker tilnærmet flytende fransk - med accent fra Dieppe - grunnet timer med nesa godt nedi Renaults brukermanualer, puster Henrik lettet ut.

Nå er det tid for kos med bilen. De meste av småfeil er luket ut, og selv om det ikke blir noen langturer, så er det viktig å få brukt bilen litt også.
- Jeg tar noen turer til Tyrigrava på euro-kveldene der, og ellers noen småturer rundt om. Jeg svingte faktisk innom et Amcar-treff en tirsdag også, og det var ikke tvil om hvilken bil som fikk oppmerksomhet. Utrolig nok kom det ingen sleivete kommentarer, heller! Gamle biler står seg i hjel om de ikke brukes, og det er jo gøy å vise den frem også. Den får faktisk mye mer oppmerksomhet enn den sorte. Med den perlemor-hvite lakken tror jeg kanskje den ser enda mer bøllete ut, i forhold. Linjene kommer langt bedre frem. Så er det jo kjempegøy å ha med seg eldstemann, Felix, på tur. Man kjenner den lille turbomotorens karakteristikk såpass godt etter hvert, at man vet akkurat hvordan maksimalt med popping og pysjing provoseres frem, mellom tredje og fjerde. Reaksjonen på avkommet da er uvurderlig. Rekruttering, kaller jeg det! Ellers har begge bilene stått på Oslo Motor Show, med svært gode tilbakemeldinger. Det er alltid gøy! I alle fall når man ser alt i fra gamle gubber til ungdom i BMWer som strømmer til bilen når jeg kommer kjørende. Det synes jeg er kjempehyggelig, og sånn sett tror jeg det er en positiv bil for bilhobbyen, der mange har en felles oppfattelse av at eldre fransk også kan være kult. Til slutt er det jo også meget trivelig at kone og «samarbeidspartner», Hilde, virkelig har fått opp øynene for hva disse bilene er, og hvorfor det er helt konge å ha slikt på tunet. Ville overrasket stort om det er fryktelig mange andre jenter oppvokst på Snarøya som har et nært og kjært forhold til Gr. B-rallyepoken. Ja, sånn om vi først skal sette folk bås, humrer Henrik, og tilføyer avslutningsvis at hennes, og de to gutta deres sitt engasjement rundt bilene i garasjen faktisk er blitt den kanskje mest givende delen rundt å holde på med bil som hobby og livsstil.