Den vakre, gamle damen - 1964 Citroën DS 19 Décapotable
1964 Citroën DS 19 Décapotable
Den vakre, gamle damen - 1964 Citroën DS 19 Décapotable

Den vakre, gamle damen - 1964 Citroën DS 19 Décapotable

Kun 1365 eksemplarer av denne skjønnheten ble laget mellom 1961 til 1971.
Med vakre minner og med både en forhistorie og en forkjærlighet for baguett-landet, så var det klart Erik Tøstie måtte ha en slik!

Denne reportasjen ble først publisert i Refuel Magazine #1 - 2024

Dagens eier, Erik Tøstie, er en 65 år gammel kar, født og oppvokst på Vestkanttorget i Oslo. Han er halvt fransk, og vokste opp med noen gærne fettere med 2CVer og Renault 4, hvor han selv fikk sitte mellom beina å styre fra 10-12 års alderen. Samtidig var Erik på flere ferieturer til Frankrike, hvor ved landing på Charles De Gaulle alltid ble plukket opp en av hans onkler. Alltid i en Citroën DS.
- Min franske morfar Louis Ermenault, født 1892, skrev til min mor Monique i 1954 om at det skulle komme en ny Citroën neste år, den hadde han hørt mye om og gledet seg til å se neste år i Paris. Jeg husker godt da vi ble plukket opp. Myke tepper, komfortable stoffseter. Fjæringen. Størrelsen. Helt fantastisk, forteller Tøstie.

Den vakre Décapotable
Bil ble svært interessant i oppveksten, og etter noe rydding i gamle papirer fant han igjen andrepremien i KNAs glattkjøringscup fra 1980. Det er året etter at første DS kom på gårdsplassen. DS Super 5 ble fulgt opp med enda en DS Super 5, så en CX Prestige, og senere en CX 25 GTI Turbo 2, for å nevne noe.
- På slutten av 90-tallet var det en del kompiser som begynte å skaffe seg eldre åpne biler. Austin Healy, Alfa Spider og Morgan. Jeg ville også ha noe åpent, men jeg ville ha fireseter for å få med de to guttene mine. Citroën DS 19 Décapotable, eller kabriolet om du vil, slo meg med en gang. Jeg så en slik for første gang i 1985 på en matmesse i Marseille. En tyskregistrert 1969-modell. Jeg spurte servitørene om de visste hvem eieren var, og de pekte meg i riktig retning. Jeg presenterte meg for Herman, som han het, og gav uttrykk for min bakgrunn og entusiasme for disse. Han skulle spise opp, og 15 minutter etterpå fikk jeg full omvisning og prøvesitte skjønnheten. Noe så vakkert! mimrer Tøstie. Markedet for slike biler var mildt sagt ikke-eksisterende her til lands. Internett var heller ikke en greie, så Erik tok heller opp et abonnement på den franske bilavisen La vie de L’auto. Der var det klassiske små salgsannonser, og etter et par år hadde det dukket opp 3-4 eksemplarer som var interessante.

Les også: En annerledes testkjøring: klassiske ikoner fra Citroën.


Fra Grenoble til Oslo
Etter kommunikasjon via brev med et par av bileierne, samt tilsendte bilder hvor kvalitet og farge ble vurdert, landet Erik på å dra å se på den ene. Påsken i 1998 gikk med til besøk til hans foreldre som hadde hus mellom Nice og Antibes på den franske rivieraen. Derfra ble det leiebil opp til Grenoble for å beskue den bilen.
- Jeg sa til min kone at enten kommer jeg hjem i samme leiebil, eller noe helt annet. Da jeg kom til verkstedet hang det tre cabber i bukkene der. Jeg hadde en liste med sjekkpunkter som jeg hadde blitt tipset om å sjekke ut, både for tilstand og originalitet. Bilen var fin, prøvekjøringen gikk smertefritt, og jeg sa til eieren, Michelle, at jeg skal kjøre til Norge etter påsken, og om bilen stoppet på veien måtte han komme og hente meg. Han sa at det ikke var noe problem, og dermed mottok han min utfylte sjekk fra Kredittkassen. Det var enda tre-fire dager til vi måtte sette snuten hjemover, og da gikk turene rundt i gamle landsbyer og godvær. Meget hyggelige greier, smiler Tøstie.

Romskip
Etter den meget hyggelige påsken i 1998 med familien, ble bilen altså med hjem, og turen til Oslo gikk også akkurat som den skulle. Bilen er altså en original 1964 Citroën DS 19 Décapotable, hvor det eneste som fraviker er at bilen er lakkert om i Citroën-fargen Gris Sahara (AC 111)  Bilen er utstyrt med en toppventilert 4-sylindret motor på 1911 cc, med Weber 24/30 forgasser og 75 hestekrefter ut til framhjulene. Girboksen er en herlig 4-trinns hydraulisk halvautomat (BVH) , som gjør at bilen ikke bare ser ut som et romskip, men den flyter også av gårde like sømløst som et. Erik sitter også på informasjon om at chassiset ble levert fra Citroën til Chapron-verkstedet, hvor den i desember 1963 ble flyttet til Paris for å bli markedsført innen Citroën sitt forhandlernettverk. Til tross for sine 126 500 kilometer på telleren så langt så har bilen gått omtrent smertefritt siden Erik skaffet bilen i påsken 1998.
- Det er takket være godt vedlikehold, og også gode tips og hjelp fra medlemmer i Citroën-klubben. Det eneste å utsette den på var da girkassen røyk for tre år siden. Den sprakk og var komplett ødelagt, men jeg fikk tak i en ny overhalt kasse fra en Harry Martens i Nederland. Selv om det er lite eksemplarer, og kun ca. 260 stykker originale igjen i verden, så bruker den heldigvis stort sett samme deler som en vanlig DS, så det er ikke så håpløst som man skulle ha trodd å skaffe reserve, forklarer Tøstie.

Les også: Under huden på Citroën CX.

En gudinne på is
Nå er Tøstie inne i sitt 26. år med sin flotte gamle dame, og med et slikt forhold så får man også mangt et godt minne. De var blant annet tilbake i Frankrike og Paris da det ble feiret 50-årsjubileum for DS-modellene i hovedstaden i 2005. Om du ikke har skjønt det enda, så er ikke Erik særlig redd for å bruke bilen. Det beste beviset på det finner vi nok fra mars i 2020.
- Jeg har gode venner i forskjellige miljøer, blant annet i Morgan-klubben. De hadde reservert hele Golsfjell fjellstue samt leie av isbane en helg denne vinteren. Hovedsakelig var det Morganer som skulle få kjøre naturligvis, men unntak ble gitt til andre klassiske biler, dersom du ble medlem. Der fikk jeg muligheten til å slenge meg med, og det måtte jeg jo! Kjøring på ferskvann er da neppe farlig for en bil? Etter å ha søkt rundt etter både felger og vinterdekk over en periode så fikk jeg endelig tak i nogen lunde riktig størrelse, og bilen ble tatt med i lukket henger oppover. Da sola sto opp på morgenen og gradestokken viste -15, lot jeg bilen stå på tomgang i 15 minutter, før vi satte turen ut på banen. For en utrolig opplevelse det var å kjøre en slik bil i 70-80 kilometer i timen på det øde, kritthvite landskapet. Jeg fikk ut rumpa på den litt ettersom jeg prøvde meg på noen sladder også, men stort sett satt bilen enormt godt. For en tur! mimrer Tøstie.

Interiør med sjel
Interiøret er av det deilige slaget. Marshmallow-myke seter, et vidunderlig en-eikers ratt, og et utenomjordisk dashbord, spesielt tiden den er laget i tatt i betraktning. I midten av dashen er det satt en myntlignende gjenstand. Avbildet er St. Christoph. Helgenen som beskytter alle langs veien. Noe både onkler og fettere av Tøstie også har i sine biler.
- Mange biter seg merke i at skinnet på setene begynner å bli litt slitte. Det er jo sant det, men jeg vil ha det slik. Alt på bilen er fra 1964, og det skal gjenspeiles. Det er litt av sjarmen med den, spør du meg. På samme måte som at radioen også er original. Jeg ser ingen grunn til å bytte den heller for å få i noe bedre, forklarer 65-åringen.
Kjørefølelsen er også upåklagelig. Det famøse hydraulikksystemet er ikke famøst uten grunn, og fartsdumper og grusveier går sømløst uten å slakke av. Skal du fylle bagasjerommet med 50 kg betong? Ikke noe problem. Bilen løfter seg til eksakt høyde uansett, og kjører som om balasten ikke er der, dessuten er det enorm plass i bagasjerommet, så å få med seg alt man vil på tur er problemfritt. Konstruksjonen er også selvbærende, så blant annet krengning er en ikke-sak.
- Også er den svært oversiktlig. Ingen stolper i veien, og man sitter meget så komfortabelt, uttrykker Erik.

Sjekk også ut podcasten Lordens Garasje: Topp 5 Citroën med Stein Pettersen

Herskapelig skapning
Så kommer man ikke unna at det er en utrolig smekker bil. Et karosseri som ikke ligner noe annet. Gule lamper, slik en fransk bil skal ha. Deilige runde former med vakre kromlister som følger bilen helt bak hvor alle linjer møtes inneklemt til en smekker stump. Knekken i panseret tas igjen på bakluken, og bare bensinlokket er ingeniørkunst i seg selv. Sånt blir man glad av!
- Man blir stoppet over alt. Jeg husker godt jeg sto i kø over Drammensbrua i min søken etter småveier på andre siden. En motorsyklist snek seg mellom bilene, men da den kom til meg så stoppet han. Han studerte nøye, før han vipper opp visiret, slenger en tommel opp og roper «Fy faen, den skal du ha!». Det er jo gøy. Ellers blir det som nevnt en del turer med bilen. Vi er en veteranbilgjeng på 4-6 biler som setter av en uke om sommeren for å kjøre sammen. Da har det blitt turer til både Balestrand og Lærdal og disse områdene, Sørlandet med Tvedestrand og Lysefjorden, og i fjor gikk turen rundt om i sørlige deler av Sverige. Til sommeren blir det tur med Kiel-ferga før vi kjører den naturskjønne Margueritruten i Danmark. Herlige turer! Forteller Erik.
Planen fremover er ikke overraskende å fortsette å holde den gamle damen i best mulig skikk.
- Vi er jo snart pensjonister begge to, og da må vi selvfølgelig tilbake til Frankrike. Da lukter vi nok på en måned eller to om gangen gjennom litt vinområder og på gode restauranter for å spise godt og kose oss. Jeg ser virkelig frem til mere luft i håret og vakre eventyr sammen med henne, smiler Tøstie avslutningsvis.