Drowning in orange – 1970 Plymouth Barracuda

PS: Denne artikkelen ble først publisert i AMCAR Magazine #5 - 2022

- Dette blir spesielt! Utbryter Kenneth Dyrnes fra Surnadal da vi tar kontakt. Han har lest Amcar Magazine siden han var en liten rakker, og nå skal han endelig få muligheten til å lese om sin egen bil. Det har han også mildt sagt fortjent også, for den vanvittige jobben, tiden og pengene som er lagt ned i hans 1970 Plymouth Barracuda er intet annet enn imponerende og inspirerende. Vi kommer selvfølgelig tilbake til det, men la oss først bli bedre kjent med mannen bak maskinen.

Inspirerende lokalklubb
I fjor kom artikkelen om Petter Moens 1974 ‘Cuda i blad #7. Petter er fra Surnadal, og da jeg var på besøk tipset han meg:
- Du må ha et lite øye til Kenneth Dyrnes i bygda her. Han holder på å skape noe helt spesielt.
Bilen var ikke helt klar den gang, men ut fra informasjonen jeg fikk så hadde jeg virkelig fått en stor fisk på kroken. Halvveis bokstavelig talt, faktisk. For året etter møter jeg Kenneth på Nordvest Motormesse, og vi var heldige nok til å få tatt bilder av hans nybygde glis. Kenneth jobber som tunneldriver, og har gjort det i mange år nå. Han er oppvokst på et småbruk i bygda, og med en far som har vært lidenskapelig opptatt av motor og kjøretøy, var ikke veien lang for Kenneth heller. Med oppvekst på småbruk gikk uteaktiviteten stort sett på to eller fire hjul. Selve Amcar-interessen snappet dog Kenneth opp selv.
- Surnadal Amcar-klubb er jo en gammel klubb, så jeg kan jo huske da jeg syklet inn til sentrum for å se på treff i deres regi. V8-brøl og lakrisstriper fenget selvfølgelig en liten pjokk som meg, og lyden fra de store ruvende motorene har gjort at interessen for disse alltid har blitt stående høyt. Muskelbil ble fort en drøm, men som ung var det ikke særlig oppnåelig rent økonomisk. Det har blitt noen pickuper, i form av Silverado og Ram, men ellers lot drømmen om muskelbil vente på seg, forteller en engasjert Dyrnes.
Drømmen om egen muskelbil skulle dog bli virkelighet i mai 2016, men veien fra kjøp til ferdig bil har vært både lang og lærerik.

Skulle bare bytte ledningsnett …
Det var nevnte Petter Moen som tipset Kenneth om denne Plymouthen. Petter vurderte selv å kjøpe prosjektet, men var litt lei av restaurering da han og sønnen nylig hadde blitt ferdig med deres E-body-prosjekt.
- Jeg ymtet litt frempå til Petter at om han ikke skulle kjøpe den, så kanskje det var mulig for meg å kunne ta en titt på prosjektet. Petter strakk seg med en gang etter telefonen sin, lette i kontaktene sine, gav meg nummeret, og sa: «Du skal kjøpe deg Cuda!». Bilen sto i Stavanger, og på den tiden jobbet jeg i Lysebotn, så jeg var uansett i området fra tid til annen. Jeg ble plukket opp på flyplassen og fikk sett bilen, og en handel ble avtalt, smiler 38-åringen.
Når bilen kom til Norge er Kenneth usikker på, men han mener det har vært tre eiere før han her til lands. Den har heller ikke vært på skilter her før Surnadalingen fikk klørne i den. Barracudaen er opprinnelig en 318-bil med rattgir og sofa foran, og er produsert i California. Ifølge Dyrnes var bilen i helt ok bruksstand da han kjøpte den, men langt i fra komplett eller ferdig.
- Først byttet jeg bare ledningsnett, før jeg satte i gang med et garasjeprosjekt, siden jeg på den tiden bodde i et boligfelt uten eget sted å jobbe på. Sommeren gikk der, og da det ikke var Cuda-føre lenger så byttet jeg ledningsnettet på nytt. Det var lenge til den skulle på veien, så etter litt om og men, så fant jeg ut at jeg satte vinkelsliperen i den. Det ene fulgte det andre, og plutselig satt jeg med et storprosjekt. Hele bilen ble plukket i fillebiter, og jeg begynte å drodle noen søknader til biltilsynet rundt hva jeg kunne gjøre med understell og motor. Her er det bare å berømme biltilsynet i Kristiansund for et flott samarbeid under hele prosjektet. Så lenge jeg var påpasselig med å spørre og gi opplysninger så var saksbehandlerne svært samarbeidsvillige og jeg fikk forholdet meg til samme person gjennom hele perioden, som var veldig tidsbesparende og fint, forteller Kenneth.
Med stor ombygging i bakhodet startet salget av deler som Kenneth ikke lenger trengte. Ut av garasjen gikk både understell, motor, gir, med mye mer. Til slutt satt han stort sett igjen med kun ramme og karosseri. Så ble 101-Mopar-telefonen til Petter igjen kontaktet, og med hans gode hjelp og rådføring ble det lagt inn en himla lang bestillingsliste med deler fra statene.

Se også videoen på denne ville 1968 Dodge Chargeren.

Fargeinspirasjon fra italiensk superbil
Heldigvis for Surnadalingen så var karosseriet i veldig god stand, og krevde ikke alt for mye jobb. Den ene bakskjermen var litt flatere enn andre, så den måtte rettes. I tillegg fant han tre små rusthull samt noen sveiser han ikke var fornøyd med, så gulvet ble slipt og sveist litt. Fangerne både foran og bak er flyttet inn, og markeringslysene er sveiset igjen. Bak er det satt på SRT-merke for å vise hvor motoren kommer fra og en original AAR-ducktail. Panseret er et R/T Rally-panser med hood pins, og sidespeilene er flyttet omtrent 20 centimeter frem for en enda renere look.
- Når det kom til fargevalg sto det egentlig mellom svart og oransje. Siden Mopar er kjent for sine spenstige farger så falt valget på oransje. Jeg prøvde forskjellige Mopar-farger, men ingen oransje var riktig spreke nok, synes jeg. Blikket ble rettet mot Italia, og der fant jeg denne Lamborghini-fargen. Den har en voldsom glød og er rett og slett perfekt til bilen. Den er hellakkert, og alle synlige steder er lakkert i samme farge, forklarer Kenneth.
For et mest mulig rent og minimalistisk utseende gikk Kenneth for å lakkere eller fjerne en del krom, så nå er det kun grillen, lista bak og felgkant som har fått stå igjen urørt. Listene er coatet i svart for å bli mer anonyme. At fargen sitter perfekt er gode nyheter, og flere gode nyheter skulle det bli. Fra biltilsynet kom det nemlig godkjennelse for forsterket ramme og motorbytte!
- Dermed gikk jeg i gang og forsterket subframe-connectorene, ordnet ny travers mellom rammevangene bak for å få festet fourlink-opphenget, ny travers og radiatorsupport i front, avstivede dempertårn og kraftig avstivet brakett fra torpedovegg til dempertårn. Det meste levert fra US Car Tool. Det er ingen hemmelighet at E-body krenger en del, så det hjalp mye å stive den av. Jeg har prøvd å holde meg til en leverandør per del av bilen, slik at jeg vet at alt passer sammen og at det enkelt skal kunne bestilles nye deler om det trengs en gang i fremtiden. Dermed landet jeg på Reilly MotorSports som leverte hovedkonstruksjonen i understellet og fourlink-system. Coilovers står det rundt om, og det kommer fra Viking Power. Foreløpig står det 12,2 tommers Wilwood skivebremser med hydroboost bremsesystem og bremsesylinder fra samme firma. Alt av styring er levert fra Flaming River, inkludert ratt, rattstamme og tannstang. På ny la jeg opp ledningsnett, denne gangen fra American Autowire, forteller Dyrnes.

Den lange bestillingslisten
På panseret er det satt panserhengsler fra Ringbrothers, og åpner du nevnte panser så finner man en moderne og skamkul 6,1 liter SRT Hemi på 425 hestekrefter! Denne ble kjøpt gjennom Cleveland Power & Performance, og stammer fra en vraket 2008 Charger.
- Jeg fikk papirer på hvor motoren stammet fra hos teknisk avdeling i AMCAR slik at jeg fikk ført inn at all data og effekt stemmer overens, og det ble godkjent uten problemer. Jeg likte egentlig utseendet på motoren, da den har lite plastdeksel og slikt. Man ser alt, slik det skal være på en klassisk muskelbil, og den har karakteristiske innsug og slikt. Det er montert datasprut og motorstyring fra Mega Squirt og startmotor fra Powermaster. Foran står en Griffin 22 tommers radiator med doble elektriske vifter. Jeg vurderte først å montere automatkassen som hørte til bilen, men som småbrukeier fra Surnadal er ikke elektronikk, data og programmering min sterkeste side. Dessuten er det jo kult med manuell også, så jeg landet på en Tremec TKO600 5-trinns manuell med QuickTime clutch-hus. Bakaksel er modifisert med innfester for fourlink, Moser stikkakslinger, 3.55 utveksling fra Yukon Gir & Axle med Detroit Truetrac diffbrems. Ved montering av manuell kasse måtte jeg kappe plass i girkassetunnelen, da girstanga står lenger til venstre enn den originale automatstangen. Eksosanlegget er doble tretoms-rør og headers fra TTI, med originale eksosstusser. Batteriet er flyttet bak for å utnytte plassen litt bedre, og bensintanken med innvendig pumpe er levert fra TANKS Inc, meddeler Dyrnes.
Et riktig så tøft pro touring-stuk utvendig, med matchende brutal innmat har det blitt. Da kan ikke felg og dekkoppsett skuffe.
- Absolutt ikke! Jeg vurderte først å se om jeg fikk plass til 325-dekk bak, men bilen skal kunne brukes, så noen steder har jeg moderert meg litt. Det endte opp med et felgsett fra Billet Specialties av modellen Top loader, på 8 x 18 foran og 10 x 18 bak. De står i dekk på 235/45-18 foran og 275/40-18 bak. Så kan det hende jeg prøver meg på litt større dekk ved en senere anledning, innrømmer Kenneth.

Video: sjekk ut denne utsøkte 1965 Chevrolet Corvairen.

Jente-sur
Interiøret er av den litt anonyme sorten, i alle fall sammenlignet med det smekre eksteriøret. Men det er steike meg ikke bare-bare det som er gjort her heller, selv om Kenneth selv antyder at det er «ganske standard». Framstolene er byttet i stødige og komfortable Procar 1000-stoler, og det er nytt gulvtrekk og nytt trekk i baksetet. Nye dørsider står for tur. Den lokale salmakeren har trukket taket i skinn, og noen enkle men stilige detaljer som gulvmatter med oransje detaljer er lagt til.
- Så var jeg heldig og fikk tak i en original gammel Hurst-girstang fra riktig epoke, og det er montert instrumenter fra Dakota Digital. Det er også satt inn et hot rod varmeapparat fra Vintage Air, og det er bygget om fra fotbrems til håndbrekk som er plassert på girkassetunnelen. Her kommer det mer etter hvert, smiler Dyrnes lurt.
Fem år etter at bilen kom i Kenneths eie ble den altså godkjent og registrert for norske veier for første gang i fjor sommer, og den positive mottakelsen har ikke latt vente på seg.
- Både kjente og ukjente kommer med hyggelige tilbakemeldinger. Mange tomler opp og blinking med lys langs veien, og det kommer alltids noen bort for å prate om bilen. Jeg var så heldig å bli invitert til Nordvest Motormesse der jeg sto blant helt sinnssyke biler og erfarne bilbyggere med det første prosjektet jeg har bygget fra bunnen av. Jeg følte meg ganske liten blant dem, men det var utrolig gøy. Så har jo prosjektet vært helt fantastisk å holde på med. Å trampe rundt i sokkelesten med en kaffe eller en bjørnunge, god musikk på radio, og bare montere splitter nye deler var rett og slett balsam for sjelen. Men det har vært tunge dager også. Som nevnt er ikke programmering og data mine sterke sider, men kanskje det verste var en tur hvor bakluka ikke hadde gått igjen helt. Det så slik ut på grunn av ducktail-spoileren, men det var den altså ikke. I løpet av turen klarte jeg å slå av noen biter lakk, og jeg husker enda hvor forbannet jeg var. Da jeg kom hjem fortalte jeg hun hjemme hva som hadde skjedd, og gikk og la meg klokka 7. Jeg måtte bare ha en ny dag. Jeg var så jente-sur at jeg nesten ristet der jeg lå. Heldigvis kom en ny dag, og jeg fikk flekket opp skadene, sier en nå smilende Kenneth, og skyter inn:
- Apropos hun hjemme, så må jo en stor takk rettes til Mari. Jeg spurte henne før jeg startet prosjektet, og ymtet frempå at det ville gå med både mye tid og penger i prosjektet, og hun sa at det var greit. Mye ble satt på vent rent økonomisk, og mye tid gikk med i garasjen, med påfølgende telefonsamtaler om prosjektet da jeg endelig kom inn igjen, så den tålmodigheten hun har vist har vært veldig viktig. Hun synes bilen ble fin, hun også, så til slutt gikk det jo greit!

Konkrete og kvernende fremtidsplaner
Ikke bare ser bilen helt utrolig smakfull ut, men kanskje ikke så veldig overraskende så kjører den også utrolig bra.
- Den ble bedre enn forventet. Jeg kan fint ta denne en tur uten å måtte tenke at det er en gammel bil eller ta noe hensyn. Den føles sportslig og tight ut. Styringen responderer perfekt. Ingen sporing. Understellet er absolutt å anbefale, og avstivningene som er gjort gjør at den ikke flekser i det hele tatt. Jeg hadde bilen på vridningstest allerede under oppbygging i tilfelle at en effektøkning skulle være ønskelig i fremtiden. Så er jeg veldig fornøyd med hvordan helheten på bilen ble. Det er vanskelig å få forskjellige deler og områder på bilen til å skli inn i hverandre og bli en komplett og sømløs bil, men her føler jeg at jeg traff ganske godt, forklarer 38-åringen.
Selv om bilen er på veien og allerede har fått vist seg frem på både messer og treff, så har ikke Kenneth sagt seg helt ferdig med prosjektet enda. Det vurderes blant annet å få montert ei frontleppe som matcher ducktailen bak, også er det mange tanker rundt forbedring av interiøret.
- Det blir nok mer skinn, og kanskje noen fler matchende fargedetaljer i bilens farge. Oransje sømmer kunne for eksempel vært noe. Stereoanlegg fra Rockford Fosgate ligger allerede klart til montering, også skal bagasjerommet få en fullstendig gjennomgang slik at det blir helt strøkent, for der er det tomt nå. Så er det noen småting her og der for å få den siste finishen. Jeg kverner litt på om jeg skal få satt på noen klassiske Mopar-dekaler, eller om jeg skal la være. Vi får se. Til slutt kan jeg jo nevne at det er veldig gøy at bilen er «kortreist» i form av at det lille jeg ikke har gjort selv har blitt utført her i Surnadal. Ingen nevnt, ingen glemt, men stor takk til de som har bidratt! Avslutter den blidspente Surnadalingen.