En annerledes testkjøring: Klassiske ikoner fra Citroën prøvekjørt.

Citroën. Et merke med mer stolt historie enn de fleste. Samtidig som merket også kanskje splitter bilfolk mer enn de fleste andre merker. Mens flertallet av bilentusiaster vil være enige om ulike klassiske Mercedeser sin storhet, er de samme entusiastene mer delt i synet på Citroën. For noen er klassiske modeller som DS, CX og SM blant det aller ypperste som er laget i bilhistorien, mens de samme modellene for minst like mange andre er for rare, for sære og visstnok altfor upålitelige. For ikke å snakke om horribelt vanskelige og umulige å skru på. I hvert fall ifølge ryktene.

Selv tar jeg alle rykter om upålitelighet og manglende kvalitet med stoisk ro. Det må jeg kanskje all den tid jeg kjører en klassisk Maserati selv, men det skal også sies at den har vært uendelig mer pålitelig enn en klassisk Porsche som jeg hadde. Så mye for såkalte etablerte sannheter. Noe som har gjort at jeg for lengst har gitt opp å forholde meg til rykter og fordommer om hvor «bra» eller «dårlig» en klassiker er. Problemer kan man få uansett hva slags klassisk bil man kjøper, og selv om noen Citroën-modeller kanskje hadde sine særegenheter som kunne forvolde problemer for verksteder som aldri hadde vært borti slike tekniske løsninger da bilene var nye, er det meste av dette ryddet opp i for lengst. Det er ikke lenger ansett som risikosport å kjøpe en gammel Citroën hvor det hydrauliske oppsettet trenger en ordentlig overhaling.

Nok om det. Jeg er blitt invitert til å være med på en Citroën-dag i regi av Citroën Norge, som innebærer kjøring av et lite knippe klassikere på rolige veier rundt hovedstadsområdet. Bilene er en GS Special fra 1978 som eies av Citroën Norge, en CX Prestige fra 1982, en XM V6 Exclusive fra 1998 og en C6 fra 2008 (alle utlånt av Citroën-entusiaster, så en stor takk til dem for å være så rause at de lar motorjournalister få prøve dem).

Av bilene har jeg et godt forhold til C6 som jeg har kjørt mye, og et litt mer anstrengt forhold til CX. Mens jeg av ulike årsaker aldri har kjørt verken GS eller XM, men jeg vet at mange kjennere roser XM opp i skyene, som det mest sannsynlig er en grunn til. Jeg har derfor store forventninger til XM.

Citroën CX

Men det er aldri lurt å starte med det man tror er det beste, så jeg starter med en gammel kjenning: CX. Årets bil i Europa i 1975, og i produksjon fra 1974 til 1991. Designet signert Robert Opron er mesterlig. Jeg har alltid ment at det var årtier forut for sin tid (sammenlign designet med f.eks en Ford Granada eller en Volvo 240 fra 1975, og du skjønner hva jeg mener), og siden dette er en Prestige, så ser bilen også vanvittig fet ut, særlig innvendig. Her er det gedigen plass i baksetet, og jeg starter derfor kjøreturen i baksetet, mens Erik fra Bil og Motorbloggen tar plass bak rattet.

Baksetet er trivelig, og ekstra trivelig blir det fordi sikten er såpass bra, inkludert rett forover over passasjersetet. Eldre biler har jo gjerne tynnere A-stolper og slikt enn nye biler, som alltid bringer mer sol til tilværelsen (bokstavelig talt). Setene er store og myke, og det samme inntrykket befester seg når jeg og Erik etter en stund bytter plass. Jeg nevnte at jeg hadde et litt anstrengt forhold til CX, og det skyldes at min far hadde en slik når jeg tok lappen. Som 18-åring syns jeg det var irriterende med den ømfintlige servoen som rettet seg selv etter hastigheten, bremsene som krevde en delikat fot, de utrolig irriterende blinklysene som ikke slo av seg selv, og det teite baderomsvekt-speedometeret.

Men tiden leger alle sår, er det ikke så de sier? Nå syns jeg disse særegenhetene er med på å gi bilen karakter, og en egen sjarm. Den hydropneumatiske fjæringen var og er aldeles glimrende, og det er selvsagt ikke uten grunn at syttitallets aller dyreste bil – Rolls-Royce Camargue – brukte denne fjæringen på lisens. Man suser elegant av gårde, det eneste som vel mangler er litt større motor. CX var jo egentlig tiltenkt en wankel-motor (pengene som ble kastet etter wankel-prosjektet var med på å kjøre konsernet i grøfta – godt hjulpet av kostnadene med teknisk avanserte biler som Citroën SM og Maserati Khamsin, og Citroën måtte erklære seg konkurs i 1974, men ble berget av Peugeot), og det gjorde at motorrommet ble litt for lite til å pakke inn en V6 eller rekkesekser som de fleste konkurrentene hadde.

Totalt sett er det ingen tvil om at CX er og var en formidabel bil. Man sitter godt, fjæringen er fantastisk, styrefølelsen kjempelett – men presis, og bremsene venner man seg til i løpet av to rundkjøringer. Jeg har full forståelse for de som digger CX over alt på jord, dette er fransk bilindustri på sitt beste på syttitallet.

Citroën GS

Bil nummer to er Citroën GS. Lillebroren til CX, som ble produsert fra 1970 til 1986 i solide 2,5 millioner eksemplarer (litt over det dobbelte av CX), og som ble kåret til Årets bil i Europa i 1971. GS fylte tomrommet som gikk mellom billigbilene 2CV og Ami, og toppmodellen DS. GS solgte godt fra starten av, med et framtidsrettet design, god komfort og stort bagasjerom. Kjøremessig er den imidlertid langt unna CX. Mens man mer bare flyter avgårde i CX, må man jobbe litt mer med GS. Den er mer primitiv og langt enklere, og føles som en bil fra et tidligere tiår enn CX, og den luftkjølte boksermotoren på 1,1-liter trenger sine turtall for å henge med.

Så etter alle mulige objektive kriterier er dette en dårligere bil enn CX. Allikevel faller jeg mer for GS. Logisk? Nei, absolutt ikke, men når ble bilhobbyen logisk? Nettopp det at bilen krever en mer aktiv sjåfør, og at bilen føles mer primitiv og enkel gjør også at bilkjøringen blir morsommere, selv om bilen objektivt sett er dårligere enn CX. Uten at bilen er så dårlig/bra (stryk det som ikke passer) at jeg kjenner at jeg må inn på Finn og lete etter GS-biler til salgs.

Citroën XM

Tredjemann ut er XM. En bil jeg som sagt har hørt mye positivt om fra oppegående bilentusiaster. Som alle Bertone-design (en videreutvikling av Gandini sitt Citroën BX design, en bil jeg for øvrig mer enn gjerne kunne tenkt meg) har linjene holdt seg godt, og skiller seg ut fra alt annet. Jeg setter meg inn, og som alltid med en virkelig god bil, oppdager man akkurat det etter bare noen hundre meters kjøring. Dette er top notch kvalitet i alle bauger og kanter, og XM føles som en langt mer moderne bil enn CX på alle områder. Alt er bedre. Mye bedre. Men det er ikke bare at alt er bedre enn på CX (det skulle jo for så vidt bare mangle – utviklingen er som oftest nådeløs i så måte), men at alt er bedre enn noen annen personbil jeg har kjørt fra nittitallet.

Bilen som en raus entusiast har lånt bort til turen er en 1998-modell Exclusive med V6-motoren med 24 ventiler og 200 hk. Dette kombinert med manuell kasse gjør at bilen også har spreke fartsressurser, og takket være den simpelthen spektakulært fantastiske hydraktive fjæringen – verdens første elektronisk styrte hydrauliske fjæring – hvor sensorer i styringen, bremsene, hjulopphenget, gasspedalen og girkassen øyeblikkelig leverte informasjon om fart, akselerasjon og ujevnheter i veibanen i både horisontal og vertikal retning til on-board computere som justerte alt i henhold til dette, fikk man uvirkelige kjøreegenskaper.

Uvirkelig fordi fjæringen kombinerer både den mest utsøkte komfort man kan tenke seg, denne bilen simpelthen sluker alt av humper i veibanen, vaskebrett og fartsdumper uten at man knapt merker noe som helst, på en måte som ingen konkurrenter kan matche, samt en sportslig kjøreopplevelse som føles mer som en italiensk sportsbil av ypperste klasse. Jeg skjønner nå hvorfor man brukte en Citroën XM til å matche en Audi S8 i den ene biljakten i filmen «Ronin» for å si det sånn.

Det sies at man ikke får i pose og sekk. Det stemmer ikke i tilfellet Citroën XM. Her får man både komfort av aller ypperste klasse OG fantastiske sportslige kjøreegenskaper på en og samme tid. Forbløffende! Makeløst! Magnifique! Vive La France!

Citroën C6

Sistemann ut er Citroën C6. En bil jeg var veldig glad i da den kom i 2005, og som jeg elsket både for sin komfort, sitt nydelige interiør, sitt annerledes design og sitt stillegående vesen takket være doble glassruter. Det ble jo imidlertid litt ødelagt av at bilene som ble solgt i Norge kom med dieselmotorer. Er det en ting som er uforenlig med behagelig komfort i stillhet så er det i mine ører diesel, men sånn var nå engang verden på det tidspunktet. Det skal sies at bilen også ble levert med V6 bensinmotor ute i Europa, men jeg tror ikke mange har funnet veien inn til Norge.

Kjørekomforten og interiøret er ekstremt behagelig, men jeg registrerer at bilen gynger litt mere enn den burde i både lengde og bredderetning idet den passerer fartsdumper. Såpass mye at jeg tror fjæringen skulle hatt seg en liten justering. Men en C6 hvor den hydrauliske fjæringen er perfekt og med V6 bensinmotor hadde helt klart vært en drøm av en bil.

Rett inn på Finn

Dagen avsluttes i vakre Drøbak, og jeg registrerer at jeg har fått en ny bil på min «realistiske» drømmebil-liste: Citroën XM. Jeg stilte med høye forventninger til den, og allikevel innfridde den. Den ikke bare innfridde, men simpelthen blåste forventningene bort med sleggekraft. «Fy feite for en bil!» skrev min gamle kollega Broom-Benny om bilen, og de ordene sier egentlig alt. Nå er det inn på hotellet og rett inn på Finn. Søkeord: Citroën XM.

Det skal legges til at Citroën også hadde med et par nye modeller på turen i form av C5 X og C5 Aircross. De var som det meste av nye biler kurante og stillegående, men selve sjarmen med bilkjøring blir for meg litt borte på det meste av nyere biler. Bilene er rett og slett blitt for bra, og i myriaden av merker som alle prøver å etterligne hverandre, blir det stadig vanskeligere å skille seg ut. Jeg håper og tror Citroën fortsatt vil være i stand til å ha litt egenart og særpreg (og jeg ser jo at enkelte detaljer på de medbragte testbilene har akkurat det), og at de således kan fortsette å være et friskt pust i bilindustrien også i de kommende år. For Citroën er på mange måter et magisk bilmerke, og det har denne dagen bevist til det fulle.