Da Ford lanserte planer om en ny Bronco fikk Sven Otto kjempelyst på en. En gammel en altså, ikke de nye. Og Sven Otto hadde planen klar for hva det var han ville ha.
Det er noe ganske sexy med store og vulgære firehjulstrekkere, i hvert fall om du spør skribenten av denne artikkelen. Urmennesket våkner litt når bilen er unødvendig høy, unødvendig bred og bråker fra en stor V8-motor. Det er ikke sikkert alle er enig med meg i det, men en av de som tydeligvis føler det samme er Sven Otto Røhne-Jakobsen fra Sandefjord. Han eier denne flotte 1979 Ford Bronco.
Ford Bronco ble lansert i 1966, mens andre generasjon kom i 1978. Selv om den først dukket opp i 1978, var tanken at den skulle bli lansert allerede i 1974. Årsaken for utsettelsen var rett og slett bensinkrisen som traff USA i 1973. Prosjektet som den gangen fikk kallenavnet «Shorthorn» ble derfor utsatt. Prosjektet fikk navnet fordi Ford hadde bestemt seg for at Broncoen skulle få en egen plattform, istedenfor å dele plattform med en annen bil slik første generasjon gjør. Måten de løste dette på var å ta en Ford F-100 4x4 og gjøre den kortere. Bilen ble tegnet av Dick Nesbitt i 1972 og skulle være en konkurrent til Chevrolet K5 Blazer, Dodge Ramcharger og Jeep Cherokee. Den var et friskt pust i bilindustrien i USA på den tiden, hvor downsizing var måten ting ble gjort på. Broncoen på sin side fikk en akselavstand som var 30cm lenger enn forgjengeren og ble totalt 71cm lenger fra frontfanger til bakfanger. Andre generasjon Bronco hadde to motoralternativer. 5,8 liters 351M V8 på 156 hestekrefter og 6,6 liters 400 V8 på samme hesteantall, men noe mer moment. Girkassene du kunne velge mellom var firetrinns manuell og tretrinns C6 automat, koblet opp mot enten en NP205 eller NP203 transferkasse. Forskjellen på NP203 og NP205 er at NP203 er en kjededrevet transferkasse som gjør at Broncoen får permanent firehjulstrekk, men med mulighet for å løse ut firehjulstrekken på hjulnavene foran slik at bilen på den måten ble bakhjulsdrevet. NP205 er en drevet transferkasse som gjør at du har delvis firehjulstrekk med spake inne i bilen for å låse firehjulstrekken på den måten, eller så kan du velge å bare ha bakhjulstrekk. Den hadde også Dana 44 aksling foran med skruefjærer og dempere, og en Ford 9 toms aksling med bladfjærer bak. Glassfibertaket over platten og baksetene er avtagbart på Broncoen. Dermed kan du ha en slags kombinasjon av pickup og cabriolet, som gjør dette til den perfekte bil å bruke om du skal på stranden med venner. I 1979 var det også tid for å gjøre miljøtiltak på Fords biler. Broncoen fikk derfor katalysator på begge motoralternativene.
Fra to til fire hjul
Sven Otto begynte med Harleyer i 1997. Da bygde han en stivrammet Evo Chopper. Deretter hoppet han videre på en Buell med helkåpe. Etter mange år med fullt kjøreutstyr så fristet det plutselig mer og mer med kjøretøy som hadde tak. Det var mer tiltalende å kunne kjøre i shorts og sandaler enn fullt beskyttelsesutstyr. I 2006 kjøpte han derfor sin første amerikanske bil, en Mustang Fastback S-code. Denne bygger han på enda, og målet med denne er å gjøre den til en strøken utstillingsbil med massevis av gromme deler.
- I 2017 importerte jeg min første pickup. Det ble etter hvert importert totalt fem stykker, hvor jeg beholdte en. Det er en 1953 Ford F100. Så ville kona også ha seg amerikansk bil, men hun ville ha muskelbil. Vi endte derfor opp på en 1970 Dodge Charger R/T til henne. Den er det gjort noen småting på som kromdelete og slikt. Det siste tilskuddet i samlinga er derfor denne 1979 Broncoen, som på mange måter har vært en slags drømmebil siden jeg var en liten gutt, forteller Sven Otto.
Det hele begynte med at han i ung alder hadde sett en K5 Blazer på bilauksjon i Søgne, hvor Sven Otto er født og oppvokst. Det sådde spiren for en livsvarig kjærlighet for store offroadbiler. Etter hvert kom jo beskjeden om at Ford skulle starte produksjon av en ny Bronco, og da forstod Sven Otto at det var på tide å realisere drømmen om en slik bil, da han tenkte at en ny Bronco ville gjøre de gamle mer ettertraktet og dermed også dyrere. Søken etter et eksemplar startet og etter hvert fant Sven Otto en som sto til salgs i Skien. Bilen var en 1979-modell som ble bygd i Michigan i 1979. Den ble nesten momentant sendt over til Norge og ble registrert på norske skilter 12.desember 1979, dagen før Sven Otto fylte syv år. Siden den gang har det vært flere eiere på den og den havnet etter hvert i Bergen hvor eieren der gjorde en restaurering på den store Forden. Bilen gikk så videre til Skien og Espen Knutsen, som er eieren Sven Otto kjøpte den av.
- Planene for bilen var allerede klare da jeg kjørte for å hente den. Jeg ønsket å bytte farge, i og med at bilen på det tidspunktet var burgunder utvendig. Jeg ville ha en svart Bronco inspirert av Free Wheelin’ pakkene du kunne få kjøpt hos Ford i 1979, forklarer Sven Otto.
Denne pakken var kun eksteriør og bestod av to forskjellige tri-color dekalpakker. Enten en i chamois/oransje og mørkebrun, eller en hvit/grønn og blå. I tillegg fikk du med svarte fangere, sorte speil med lavere speilfester, samt fem 15x6 stålfelger som var lakkerte hvit eller gul. Det ble også hvite bokstaver på dekkene.
351M med 400 veiv
Sven Otto begynte nesten umiddelbart på denne jobben. Størsteparten av tiden gikk derfor med å klargjøre karosseriet for lakkering. Fangere ble levert til pulverlakk og ble lakkert svart slik du fikk i Free Wheelin’-pakken. Speilene og listverket ble beholdt krom for å virke som en slags kontrast. Så ble bilen lakkert sort, før den ble påført stripene på sidene. I motsetning til den originale pakken, hvor du fikk med striper foliert på, så valgte Sven Otto at dette skulle være lakkert. Totalt endte det opp på 24 lag med lakk på hele bilen, hvor 14 av disse var klarlakk. Dette for å få til korrekt effekt i blant annet flakes og klarlakk. De krommede hjulbuelistene ble aldri montert tilbake.
- Stigtrinnene aner jeg ikke hvem som har laget, men de er montert av forrige eier. Bilen er også hevet før den kom i mitt eie, samt at det er satt på litt større hjul enn originalt. Alt dette er godkjent i vognkortet. Innvendig har jeg i stor grad valgt å beholde den slik den var da jeg kjøpte den med dette teddystoffet i gulvet, men jeg har trukket de gamle kapteinstolene i sort skinn med doble grå sømmer som matcher det originale pleddstoffet i midten av stolene, sier han.
Siden bilen er såpass godt tatt vare på så brukes den mye av Sven Otto på sommerdagene. Det er en utrolig flott maskin å reise rundt i solsteken med, og er du heldig lar han taket ligge igjen i verkstedet før han starter på turen. Det er nemlig skrudd fast med 13 skruer, og er relativt enkelt å fjerne.
- Det er rett og slett helt fantastisk å kjøre rundt i det originale kapteinstolene mens de baki sitter i solsteken og hører lyden av Clevelandmotoren foran. Den er for øvrig den originale 351M-motoren som originalt sto i bilen, men det er satt inn en 400-veiv. Dermed har den noe mer moment, uten at det nødvendigvis er noe mer effekt. Jeg kan også skyte inn at benken bak kan legges ned eller fjernes dersom jeg ønsker å bruke hele lengden på lasterommet til å ha med meg greier baki der.
Det er ikke store planer for bilen videre, da Sven Otto har fått den mer eller mindre akkurat slik han ønsker den. Det eneste han drar frem er at han ønsker å pulverlakkere felgene på bilen.
- Bak henger faktisk det originale hjulet som bilen kom med. Det synes jeg er skikkelig sjarmerende, avslutter Sven Otto.