My Dart made me whole again - 1967 Dodge Dart

Denne artikkelen var på trykk i Amcar Magazine 6-2019

Kjetil som er bosatt like utenfor Bergen, ble introdusert for Mopar / Dodge av sin beste venn tidlig i tenårene. Kompisen kjørte en 70-talls Dodge Maxi Van som ble mye brukt av gutta, samt at kompisen oppgraderte til en 4-dørs 1970 Dart Swinger med 318 cid.  Kjetil fikk tilbud om å kjøpe denne da han var 16 år, men fikk ikke lov av sine foreldre. Det er ikke det minste rart at det er nettopp Dodge Dart som har fanget Kjetil sin interesse.

- Min aller første Dodge Dart ble kjøpt på Bergen Bilauksjon i 1989, da jeg gikk på yrkesskolen på Os. Det var en 1972 Dart Custom med rekkesekser. Dette var en norsk bil som hadde gått som Taxi i Bergen. Bilen var i god stand og følelsen når tilslaget kom på auksjonen var nærmest euforisk. Borte vekk ble hele studielånet til mor og fars store ergrelse. Men det varte kun til bilen kom på tunet, for da fikk pipen en helt annen lyd. Far inn i bilen satte seg og kom ut med et solid klapp på skulderen min, jo dette var bilen sin det.

Rett i grøften
Denne bilen ble flittig brukt til og fra skolen, og da han begynte på Hærens Våpentekniske Fagskole HVTFS på Helgelandsmoen, ble bilen med over til Hønefoss. Der skulle den bygges om for å kjøre Dragrace, noe Kjetil hadde drømt om i mange år etter mange turer som tilskuer på Gardermoen Raceway. Men slik skulle det ikke bli, den skulle dessverre ende sine dager da den havnet utfor veien og ble rammeskeiv i 1991.

- Jakten på ny bil startet umiddelbart. Den gang fantes verken finn.no eller facebook, så det ble å tråle aviser og bruktbilbørser. En dag kom jeg over en annonse i Aftenposten som var så liten at den knapt var synlig - en 1967 Dodge Dart GT med 340 cid stod til salgs for 20.000 kr. Selger viste seg å være en tidligere elev ved HVTFS på Helgelandsmoen, så kontakten blei umiddelbart opprettet. Han hadde også brukt mye tid og ressurser på bilen da han var elev på Helgelandsmoen. Bilen stod parkert i en enslig garasje utenfor Trandum militærleir. Vi ble enig om å møtes der. Jeg fikk ordna med lån i Kreditkassen og var klar for å gjøre en god handel. Vi var to kompiser som med skjelvende forventninger i kroppen dro ut for å se på den - og jeg kan si at vi ble definitivt ikke skuffet. Jeg var solgt ved første øyekast. Darten var sort med motivlakk på sidene, den hadde scoop på panseret, og utbygde skjermer bak da det var montert en E-body 8¾ bakaksel som var for bred for Darten. Motorrommet var oransje og strøkent. Interiøret var originalt og som nytt. Originalt var dette en bil med sekser, men nå stod det en potent 340 i den. Det var kun en skikkelig nøtt å knekke… Bilen startet ikke. Gode råd var dyre, men jeg kunne rett og slett ikke slippe denne bilen ut av syne. Vi tok sjansen, betalte og slepte bilen med oss til gamle Shell-stasjonen ved Gardermoen. Ivrige som vi var, fikk vi låne graven til bensinstasjonen og klarte tilslutt å få start på den. Den lyden glemmer jeg aldri, det var som musikk i mine ører. Følelsen av lyden fra 340en og eksosen som gikk ut på siden i forkant av bakhjulene, er så magisk og nostalgisk at jeg får rent tårer i øynene bare av å tenke tilbake på denne dagen.  Jeg hadde fått min første amerikaner med V8 - den tøffeste bilen jeg noen sinne hadde sett.

Ingen bil kunne erstatte Darten
Kjetil brukte denne Darten flittig, og han begynte til og med å kjøpe inn motordeler for å få litt mer skyv – han skulle jo kjøre dragrace! Summit Racing ble raidet, og høykomp stempler, kamaksel, innsug og gasser var noe av det som kom i posten. Den sinte bilen ble brukt som familiebil, hverdagsbil og det som er – og med en ussel korporallønn viste det seg overraskende nok at en hverdagsbil som likte minst 2 liter bensin for hver kjørte mil ble litt i overkant. Bilen ble parkert og avregistrert. Mens den stod parkert, ble den slipt ned og gjort klar for lakkering.

- Så langt som å fullføre kom jeg aldri fordi bilen (1970 Dart GT med en 400cid)  til min mors kjære onkel ble tilgjengelig for meg å kjøpe. Denne var så viktig for meg å få tak i at jeg bare måtte ha den. Så vemodig nok ble da min Dart lagt ut for salg. En 70 Dart GT blei kjøpt, men også den ble etter hvert solgt. Etter dette har jeg hatt mange ulike amcars. Challenger, Charger, flere Darter (8 stk!) Road Runner og flere Mustanger, blant annet en 1965 Fastback som jeg bygget om til en Shelby 350 replica. Men 67 Darten ble aldri glemt, og ingen av de andre bilene gav meg den samme følelsen som denne. I 2008 var jeg gjennom et samlivsbrudd etter mange års ekteskap. Dette medførte at jeg mistet mange av vennene mine og jeg trakk meg ut av amcarmiljøet. Etter noen år traff jeg min nåværende kjæreste og kone. Hun forstod fort at jeg ikke var en hel person før det kom ny Amcar på tunet, det var jo en del av hele min identitet og integritet.

En kone som gir mannen beskjed om at han må kjøpe seg Amcar? Nei nå har vi aldri…
Kjetil har aldri vært en Facebook-tilhenger, og da det kom i 2007 hoppet han ikke akkurat i stolen av glede. Han fant at han ikke var så veldig opptatt av folk som måtte fortelle om når de var på do, eller hva naboen hadde i hagen. Litt som undertegnede, er kanskje Kjetil litt treig – for han oppdaget først at det gikk an å bruke dette mediet til noe fornuftig – som å dele informasjon, sorger og gleder rundt en felles hobby. Dermed hoppet han om bord, og ble en aktiv bruker av diverse bilsider.

- En dag i september 2014 tok jeg frem et gammelt fotoalbum og fant frem noen gamle bilder av min gamle Dart. Disse la jeg inn på en Dodge forumside for å se om det var noen som kjente til den gamle Darten min, og om den var i levende live? Det varte ikke mange sekundene før prikkene kom på innlegget om at noen svarte… Og der… «Joda, denne var kjent, om det ikke var en Sunde som hadde den på Helgelandsmoen? Jo, det stemte jo bra det, men hva skjedde så?».

- Prikkene ble flere og flere, og kommentarene mange etterhvert. Mange kjente til denne bilen… Herlig for et fantastisk medium denne fjasboka egentlig er, når man trenger litt hjelp og møter folk med samme interesse… Sannelig der kom det et svar om at denne bilen var muligens i Stavanger-området nå, restaurert, og at en Per Yttervik eide den. Det tok ikke lange tiden før Per kom inn i kommentarfeltet også, og kunne bekrefte at han var eier av denne etterlyste Darten… Ojojojoj, nå altså.… Følelsene slo ut gjennom brystkassa og jeg måtte nesten ta telling…Her var bilen, etter over tyve år på avveie….Min fru hadde vitterlig sagt at jeg måtte finne meg selv igjen, jeg kjente at jeg var nærmere meg selv enn på mange år….Skulle jeg ta sjansen på å spørre om den var for salg??

Hel igjen
Etter å ha gått noen runder med seg selv og lett, fant endelig Kjetil en boks med mot. Han tøffet seg foran tastaturet og sendte en melding til eieren. Svaret kom relativt umiddelbart – han måtte tygge på det. Dagen etter kom en ny melding, hvor eieren fortalte at han syntes historien var så god at det var greit – Kjetil skulle få kjøpe tilbake bilen sin!

Sett bort fra bryllupsdag og fødsler, var disse følelsene som nå strømmet gjennom kroppen til Kjetil helt ukjente. Fortsatt ladet med «känslor» reiste han dagen etter for å hente sin første kjærlighet.

- Min gamle Dart var nå var totalrestaurert og hadde fått montert en 5,7 Hemi fra en 2007 Dodge Magnum, og lakkert Hemi orange – bortsett fra min fru og barn, var dette det vakreste jeg hadde sett på over tyve år. OMG!!...

- Jeg har nå hatt bilen siden 2014, og ringen er sluttet, denne bilen blir ikke solgt. Jeg har endelig etter alle disse årene fått tilbake min 1967 Dodge Dart GT. Dette er en bil man kan kjøre til og fra butikken med, eller en tur på dragstrippen. Jeg har vært både på Valle og Eikås motorsenter og kjørt Street Legal.  Men det viktigste var å få kjørt på Gardermoen igjen. For to år siden la jeg slicksene bak i bilen, kjørte over fjellet og kjørte 12.90 på ny preppet bane. Darten fungerte som en klokke, og etter løpene så ble slicksene lagt bak i bilen og jeg kjørte vestover hjem til Sotra. Jeg hadde endelig kommet tilbake til miljøet og fått kjørt Dragrace på Gardermoen etter over 20 år. Kjetil er hel igjen.

Grisesint
Ikke det at Kjetil var halv en periode, sånn fysisk sett. Han er en rørslig kar, og det var han nok i tiden hvor han ikke hadde Darten sin også. Men det var noe som manglet i sjelen og hjertet, selv om han forsøkte å lappe sammen disse to abstrakte og ikke-så abstrakte «kroppsdelene» med hele åtte andre Darter, og et lass andre amerikabiler. Og det var hans 67-modell. Det bare var noe med akkurat den. Nå var det gått over 20 år, og sjansene var jo små for at bilen fortsatt hadde dette «noe» fremdeles.

Vel, det viste seg jo at den hadde det – og nå har den en haug med ekstra «noe»! Det har etter hvert blitt byttet bakskjermer og montert innbygde hjulhus. Den har fuelcell i bagasjen under et bagasjelokk i plast – et materiale også forskjermene er laget av. Panseret er customlaget med «SixPack scoop», og under det sitter altså en 5,7-liters HEMI med programmerbar Mopar styreenhet og TTI headers. Denne kaster fra seg nok krutt til å bremse 320 hester målt på bakhjulene. Kassen er en 727 TCI Street Fighter automat, og bak finner vi en 8 ¾ 741 Detroit Locker. For at det skal kunne gå fort rett frem, men også kunne svinges med uten å havne på taket ute på naboens jorde, er det også stabilisatorstag-kit foran og bak, bladfjærer, øvre bærearmer, og casterstag fra Hotchkis Sport Suspension. I tillegg sitter det QA1 justerbare dempere her, 2-tommers drop-spindler, bremser fra Wilwood som sitter bak et sett med 17-tommere signert Cragar i «Eliminator 500» utførelse. Innvendig sitter både Kjetil og passasjeren i Sparco-stoler, og begge kan glo på fullt Autometer kit eller et innmontert nettbrett med alskens informasjon på.

Til sesongen 2019 skal Kjetil ha utstyrt bilen med enda mer snoperier: Vortech kompressor og intercooler skal monteres, Gear Vendors er kjøpt inn - man får da overdrive på alle gir, og det blir seks trinn. I tillegg vil han ha 3.91 utveksling og 489 hus på klokken, «rear leaf re-location kit» skal på plass for å få plass til bredere hjul, og så kommer det servosnekke fra Borgeson. Med alle disse oppgraderingene er det jaggu godt det sitter bur i bilen som er godkjent for å passere mållinjen på kvartmilen før det har gått 11,9 sekunder.

Vi kan godt skjønne at Kjetil er svak for bilen sin. Da vi dro for å fotografere den, måtte vi følge etter han til en passende «location» - og når du ligger bak en ristende på grensen til grisesint HEMI-motor som driver å spytter vann med bensinsmak ut eksosrørene akkompagnert av en lyd som nesten får deg til å rødme… Da blir man overbevist om at dette er kult, om man er mann, kvinne eller barn. Det defineres sikkert som en «mannebil», men likeså stoppet en typisk familiemor opp for å spørre hvor hun kunne se bildene av denne bilen – for den var noe av det tøffeste hun hadde sett eller hørt på lenge!