Tålmodighetsprøven - 1971 Pontiac Firebird

Denne artikkelen var på trykk i AMCAR Magazine #9-2021

Det har gått litt over ett år siden Covid-19 pandemien stengte landet ned. Til tross for at vaksineringen er godt i gang og vi ser lys i enden av tunnelen, er det norske folket tydelig lei av restriksjoner. Hemmelige fester, innbrudd i treningssentre for å ta seg en snik-økt, til og med demonstrasjoner utenfor Stortinget med slagord om frihetsberøvelser - dugnadsånden er tynnslitt.

Mange påstår de har mistet et år av livet. Jeg skal nok innrømme at jeg også har irritert meg over å ikke kunne leve livet slik jeg ønsker det siste året. Inntil jeg møtte en helt spesiell eier av en 1971 Pontiac Firebird.

Omstendelig prosess
– Jeg orker ikke å gjøre noe halvveis, det gidder jeg ikke. Da får jeg heller la være, meddeler bileieren Arne Vik (60).

Det finnes enkelte biler som skiller seg såpass ut på veien, at selv på lang avstand skjønner man at noe helt spesielt er på vei. Firebirden til Arne Vik er uten tvil en slik bil - for et smykke den er. Men veien til å få den slik den står i dag har vært en skikkelig tålmodighetsprøve. Da Arne kjøpte bilen i 2015, trengte den sårt en omfattende restaurering.
– Den så ikke ut i måneskinn. Lakken var krakelert, interiøret var helt ferdig, og understellet trengte fullstendig overhaling for å nevne noe. Det eneste som var i var i god stand var motoren, opplyser Arne.

Alt unntatt motoren ble plukket ned i fillebiter av Arne selv. Det han ikke hadde kunnskap til å restaurere selv, ble satt bort til fagfolk.
– Nesen er polyuretan, og det er et svare strev å holde på med. Den måtte jeg sette bort.

Alt interiør som kunne demonteres tok jeg ut selv og leverte til Andrew Bil og Båt i Moss for restaurering. Setene ble plukket i stykker, sandblåst og fikk ny polstring før de ble trukket om med skinn, opplyser Arne.

Den omstendelige eieren kjenner seg selv såpass godt at å jukse et sted betyr bare en ting.
– Da må jeg starte på nytt og gjøre det skikkelig om igjen. Det sies at jeg er litt petimeter på ting. Litt over gjennomsnitt nøye ville jeg sagt, meddeler Arne.

Grundig
Selv om det var amerikanske biler som var det store for Arne fra da han var liten, gikk det for det meste i europeiske biler i starten. Men etter en ulykke der Arne brakk ryggen og ble lam fra livet og ned, endret livet seg drastisk og bilinteressen tok en ny vending.
– Deretter ble det amerikansk. Eldre europeiske biler finner du stort sett kun med manuelt gir, mens de fleste Amcars finner du med automatgir som jeg er helt avhengig av. Dessuten er amerikanske biler større og mer praktisk for meg med rullestol.

Det å kunne fortsette med bilinteressen etter ulykken var viktig for Arne for å hjelpe ham gjennom en tøff periode i livet.
– Min første bil etter ulykken var en Chevrolet Van. Det gjorde at jeg kom inn i Van-miljøet og fikk flyttet fokuset mot noe som var lystbetont. Etter hvert fikk jeg jo også amerikansk personbil, og med det kom jeg også mer inn i Amcar-miljøet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde reagert hvis jeg ikke kunne holdt på med bil lengre, innrømmer han.

Chevroleten var selvsagt en rusthaug, men Arne var bestemt. Det var bare å sette i gang å fjerne rust, og han skulle gjøre alt selv helt frem til lakkering.

– Jeg valgte å ikke se på situasjonen min og hindringene, men heller se på muligheter og løsninger. Problemer er til for å kunne løses, meddeler Arne, og utdyper.

– Det er klart at ting tar meg lengre tid. Når jeg skal krype rundt for å slipe rent for eksempel. Bare å flytte meg til et nytt sted er tidkrevende i forhold til å kunne gå. Men jeg foretrekker å gjøre alt selv, for da har jeg ingen andre å skylde på i etterkant, humrer Arne.

Håndlaget
Å restaurere en veteranbil er en krevende utfordring, selv for de mest rutinerte. Og for Arne er det en ekstra hindring. Før han i det hele tatt kan kjøre bilen, må håndbetjent gass og brems monteres. Den grundige Amcar-entusiasten tar selvsagt konverterings-jobben selv.
– Festebraketter har jeg sveiset og laget selv for å kunne feste i de originale boltene i rattstammen. Her har jeg ikke kuttet i noen verdens ting, og alt kan settes tilbake til det originale om jeg skulle finne på å selge bilen.

Selv om det finnes spesialister på ombyggingen, tar Arne ingen sjanser på å la andre ta denne oppgaven sånn uten videre.
–  Jeg satte bort en Ford Thunderbird til konvertering en gang. De var ikke så opptatt av estetikk, skar bort deler av dashbordet og ødela mye av interiøret underveis. Det skulle jeg ikke ha noe av en gang til.

Omstendelig lakkjobb
Designet på Firebird er råtøft og oppsiktsvekkende. Mange ville vært mer enn tilfreds med en rustfri bil i originalfarge. Men Arne ønsket å gjøre noe helt unikt. Lakken er en historie i seg selv.
– Først slipte jeg bilen platerein og grovrettet en del bulker. Det jeg fant av rust ble sveiset, slipte ned, grunnet og sparklet opp, forteller Arne. 

Deretter ble bilen levert til demontering av dører og skjermer for finretting og epoksygrunning. Etterpå ble bilen lakkert først svart, så sølv med litt grovt sølv i, og til slutt i Mipa Candy Apple Red. Alt mens bilen var i deler slik at farge ble lik innimellom skjermkanter og åpninger.
– Når en sånn farge sprøytes på denne måten blir den ikke samme brytninger og mengde over alt. Etter at alt var montert, ble den pusset ned og sprøytet over en gang til med sølv og Mipa Candy Apple Red. Jeg var tilstede gjennom hele lakkeringsprosessen for å kunne bestemme antall strøk og sikre at den røde fargen ble akkurat slik jeg ønsket, forteller Arne.

Man blir rett og slett sliten av å høre hvor ufattelig mye arbeid som ligger bak det å få bilen slik den står i dag. Men Arne er ikke i tvil:
– Resultatet gjør det absolutt verdt det. Men den dagen det kommer en ripe i lakken, da sliter jeg litt. Det er ikke mulig å lakkere om igjen deler av den. Da må man ta hele bilen på nytt, forteller Arne.

Bruksbilen
Frykten for konsekvensene ved å få skader i lakken har ikke gjort eieren redd for å bruke bilen.
– Jeg orker ikke å eie noe som skal stå i en tørr garasje og samle støv. Bilen må kunne kjøres. Den var bruksbilen min i hele fjor og jeg kjørte over 10.000 kilometer. Den har gått som ei klokke uten et eneste feilslag.

Under panseret sitter den originale 350-motoren, dermed er den en «matching numbers» bil. Selv om motoren har gått knirkefritt, skal den likevel under lupen til Arne.
– Planen er å ta ut motoren for å ta en skikkelig service på den, samtidig som jeg har tenkt å pusse og lakkere motordelene. Jeg klarer ikke å la være, innrømmer Arne.

En slik bil får naturligvis mye oppmerksomhet, og mange vil gjerne titte nærmere på bilen og slå av en prat.
– Det synes jeg er bare hyggelig. Man skal ha god tid når man fyller drivstoff, bare lakken kan jeg prate en hel kveld om!

Mye tyder på at Arne kommer til å eie denne helt spesielle Firebirden lenge. Men han innrømmer at det pleier ikke ta lang tid før det kribler i fingrene etter nye prosjekter. Men det sitter nok langt inne etter denne runden.
– Så lenge kona støtter galskapen min, så blir det litt lettere å holde på men nå får jeg liksom noen hint om at nå er det «nesten helt sikkert» siste gangen hun tar nedvask av garasja, forteller Arne og retter en stor takk til kona for at hun har vært så tålmodig.

Jeg har hatt æren av å møte en helt unik Amcar-entusiast som står til inspirasjon for alle, og bilen hans er et symbol på hvordan positivitet og pågangsmot kan vinne når livet setter oss på prøve. Restriksjonene vi opplever nå om dagen med Covid-19 er en bagatell i forhold til hva Arne har måttet venne seg til. Det skal jeg virkelig ta med videre neste gang jeg irriterer meg over å ikke kunne ta en utepils.