Lordens blogg: 10 favoritter fra Bologna

Nylig ble Auto e Moto d’Epoca avholdt på det enorme messeområdet i Bologna for første gang, noe du kunne lese egen sak om på Refuel.

Noe av det mest gøyale når man går på messe er når man kommer til en bil, og av en eller annen grunn kjenner man at denne bilen treffer en i hjertet. Det kan være design, det kan være motor, det kan være motorsports-historikk, det kan være historien bak prosjektet, det kan være prislappen osv. Her finnes det absolutt ingen fasitsvar, og det ser man i hvert fall tydelig når man går sammen med andre bilinteresserte. Jeg var nede i Bologna sammen med tre hyggelige likesinnede autofile entusiaster (Stein, David og Ruben), og det fine med bilentusiasme er at ingen har helt lik smak. Det en mann synes er gull, er for en annen mer i retning kull. Eller simpelthen rent tull. Derfor blir selvsagt også en hver favoritt-liste fullstendig subjektiv. Men uansett, her er 10 favoritter som traff meg i hjertet på messen i Bologna:

Maserati Ghibli Cup

Maserati Ghibli Cup ble laget som en gatelovlig versjon av Open Cup racingbilene, og premierevist på utstillingen i Bologna i 1995. 2-liters biturbo V6-motoren var på 330 hk ved 6500 omdreininger, og ga bilen en toppfart på 270 km/t. Kun 60 eksemplarer ble laget, og bilene er i dag høyt etterspurte samleobjekt. Ifølge Christer Lundem (mannen som startet bladet Carburetti, og som i dag driver Benzina som selger kule entusiastbiler) som jeg ikke uventet støtte på i Italia, så ble bilen snakket ned grunnet at Maserati måtte underordne seg Ferrari etter å ha blitt kjøpt opp av FIAT, og fordi bilen ikke skulle overskygge Ferrari 355. Han mener Ghibli Cup var god for nærmere 300 km/t, og ikke 270 km/t som oppgitt. Denne stod til salgs for 95.000 Euro, og var forlokkende i sin oransje framtoning, selv om jeg kunne spart meg for alle dekaler rundt omkring.

Thorndyke Special

Jeg elsker ”The love bug” (1968), den første filmen om den sjarmerende bobla Herbie hvor hennes erkefiende er den gule dyre europeiske sportsbilen Thorndyke Special. Derfor ble jeg særdeles glad da jeg så begge de to duellantene på en stand på messen i Bologna. Thorndyke Special er en 1965 Apollo GT (eller Vette Ventura om du vil, mer om det snart) som nylig ble solgt for 165.000 dollar på auksjon av Bonhams. Den har Buick 300 cid V8 på 250 hk, og auksjonfirmaet opplyste at man brukte to ulike Apollo GT under filmingen. Den andre ble visstnok kuttet og skjært i for ulike filmdetaljer, men denne har altså overlevd. Den ble mye brukt til kjøring og stunts i filmen, og var derfor i en ganske sliten tilstand da man besluttet å restaurere den i 2004. Restaureringsjobben tok ni år, og bilen er nå akkurat som den var i filmen. Max Balchowsky (racerføreren bak Ol ’Yellar bilene) leverte de to bilene ferdig preppet til innspilling hos Disney, og han leverte også bilene til Bullitt det samme året. Apollo GT ble solgt av International Motor Cars i Oakland, California, og de fikk karosseriet laget hos Intermeccanica i Italia, mens motorene kom fra Buick. 42 biler ble bygget før man kom i finansielt trøbbel, og da overtok Vanguard Motors i Dallas, Texas, som begynte å selge bilene som Vette Ventura, og senere prøvde advokat Robert Stevens og hans Apollo International å lage flere av bilene. Totalt ble det laget 88 – 107 eksemplarer av bilene (kilder varierer), og Thorndyke Special er den første av bilene som Vanguard Motors bygde, og således en Vette Ventura.

Bandini GT 750 Zagato

Min kanskje absolutte favoritt på messen var denne herlige Bandini GT 750 Zagato. Her er bare alt helt perfekt. Italiensk kjøreglede med ordentlig racing-stamtavle og med karosseri fra mesterne Zagato. Det kan ikke bli bedre enn det. Ilario Bandini var italiensk racerfører som deltok i Mille Miglia i 1940, og som etter krigen begynte å lage sine egne biler basert på Fiat-mekanikk. På femtitallet vant hans biler flere klasseseire i ulike løp både i Europa og USA, og 1955 750 GT Zagato ble den første Bandinien med to seter. Kun ett eksemplar ble bygget og den stod i mange år hos Bandini Automobile Collection i Italia etter å ha blitt restaurert. Den skulle selges på auksjon under Retromobile i 2022, men ble ikke solgt da. Bandini Granturismo Veloce 750cc med chassisnummer 1001B har en rørramme som veier 27 kg, og har en twin-cam ‘Bandini-Crosley’ motor med to Weber-forgassere som gir 68 hk ved 7000 omdreininger. Det høres ikke så mye ut, men med Zagatos karosseri i aluminium ble totalvekten 670 kg og utrustet med 135/80 dekk er jeg sikker på at dette er en særdeles morsom kjøreopplevelse. Racemasters USA dekalene vitner om at bilen kom til USA i 1959, hvor den deltok i flere løp. Som sagt, dette er autofilt nirvana for meg. Nydelig design, italiensk kjøreglede, racing-stamtavle, så lavt produksjonstall som man kan komme, et herlig obskurt merke og selveste Zagato som karosserimakere. Dette er innertier ganger ti.

MV Agusta 4C Turbo

Jeg digger MV Agusta, og selv om denne prototypen er stygg som juling, så blir den automatisk superkul grunnet sin sjeldenhet og Mad Max-aktige look. Dessuten: Turbo! Den kommer fra en tid da MV Agusta som så mange andre MC og bilmerker på midten av syttitallet, begynte å interessere seg for turbo til bruk i gatekjøretøy. Sykkelen er en 830 kubikks prototype med en stor og lite kledelig kåpe. Siden modellen er fra 1975 kunne MV Agusta ha kommet de japanske merkene i forkjøpet i kappløpet om å få en turbo-sykkel i produksjon, men av ukjente årsaker skjedde ikke det. Jungeltelegrafen forteller om 150 hk og en teoretisk toppfart på 300 km/t, uten at noen kan bekrefte det. Sykkelen var til salgs som del av en større samling i 2019, men er visst fortsatt til salgs.  

Covini C6W Evoluzione

I 2005 viste Covini fram sin egenkonstruerte superbil C6W med 6 hjul. Som stor fan av Tyrrell P34 i barndommen ble jeg naturligvis stormforelsket, og da Covini var tilstede på Goodwood Festival of Speed i 2011 ble jeg stående og prate med teamet bak bilen. Det resulterte i at de inviterte meg til å sitte på med bilen opp bakken på Goodwood. Sånt glemmer man ikke, og bilen har alltid hatt en plass i mitt hjerte. Som så mange andre superbilprosjekter så ble det ikke noe mer rundt Covini, og jeg har ærlig talt ikke hørt eller sett noe til merket eller bilen før jeg plutselig snublet over denne Covini C6W Evoluzione på messen på standen til et bilpleiefirma. Evoluzione antyder jo at noe har skjedd, så jeg måtte ta en titt på hjemmesiden. Den viser bilen i flere ulike farger, men det betyr ikke nødvendigvis at så mange biler har blitt bygget (et vanlig triks er å lakkere bilene fra tid til annen). Men på et av bildene ser man to sammen på samme bilde, som beviser at i hvert fall to biler er bygget. Det er for øvrig ingen tvil om at bilen ser mye stiligere ut i rødfargen som på bildet her, enn den opprinnelige kjedelige sølvfargen som den første bilen hadde. Drivverk er fortsatt Audi V8, og prisen i 2019 var oppgitt til 300.000 Euro.

MG TB

Jeg har i løpet av 2023 hatt en veldig oppvåkning i forhold til MG, og har nå særdeles sans for absolutt alle sportslige modeller de har laget opp gjennom årene. Men noen av favorittene er ikke nye av året. Jeg hadde en MG TC i Matchbox utførelse da jeg var barn, og den syntes jeg alltid var særdeles elegant. Det er kanskje det som ligger og murrer i bakhodet hver gang jeg ser en MG TA, TB, TC eller TD. Av disse er det TB som er selve skatten, da den er mest sjelden av T-familien. Kun 379 eksemplarer av TB ble bygd før andre verdenskrig kom. Men den ble sammen med TA en utrolig viktig bil, da amerikanske soldater stasjonert i England plutselig fikk en åpenbarelse da de fikk prøve bilene (og andre britiske sportsbiler av samme type). For her var det plutselig biler som var gøyale og sportslige å kjøre, fullstendig det motsatte av de vanlige personbilene man var vant til hjemmefra. Så glad i bilene ble soldatene at hundrevis av dem importerte biler med seg hjem til Statene etter at krigen var slutt, hvoretter mange av dem begynte å bruke dem i racing, og som derfor var med å forme amerikanernes lyst på sportsbiler utover 50 og 60-tallet. MG TB er derfor et ikon i bilhistorien, og denne nydelige superstrøkne bilen deltok i Mille Miglia i 2017. Det må ha vært et eventyr for livet for den heldige eieren.

Alfa Romeo Giulietta SZ

Alfa Romeo Giulietta Sprint og den litt sterkere Sprint Veloce bet godt fra seg på racerbanene på femtitallet, men for mange er toppen av Giulietta-himmelen Bertones Sprint Speciale fra 1959 og Zagatos Sprint Zagato fra 1960. I mine øyne er Franco Spadas design for Zagato stiligere enn Franco Scaglione sitt design for Bertone, og Zagatos kunnskap om lette karosserier gjorde deres versjon både lettere og raskere enn Bertone sin versjon. Zagatos første SZ var en ren løpsbil og ble bygget på en SV som krasjet i Mille Miglia i 1956. Zagato lagde et nytt karosseri som veide 110 kg mindre enn utgangspunktet, og totalt bygde Zagato 18 slike SVZ (Sprint Veloce Zagato) for bruk i racing. Dette førte så til produksjonsversjonen SZ i 1960, og kun 208 biler ble bygget (Bertones SS ble bygget i 1366 eksemplarer). Her et aldeles nydelig 1960-eksemplar av SZ med den herlige runde baken (Coda Tonda) som stod til salgs for 395.000 Euro.

BMW Z3M Roadster

Jeg har i løpet av rekordtid gått fra å være total likegyldig til BMW Z3 (og Z4 for den saks skyld) til å synes at bilene er aldeles herlige. Når «Goldeneye» kom ut syntes jeg bilen var helt feil for James Bond, men når jeg nå ser filmen syns jeg at bilen ser fabelaktig ut, og jeg har fått ekstrem lyst på den. Godt hjulpet av at prisene er særdeles hyggelige for Z3, i hvert fall den vanlige versjonen. Det kan godt være at kjøreopplevelsen ikke er like finspisset som i en MX-5, men det har ikke noe å si. Dette er en kosebil av en type produsenter ikke lenger lager. En liten, gøyal og elegant toseters roadster, og James Bond stamtavle (fra en tid da James Bond var superkul og sjarmerende, og ikke dyster og pottesur som nå) er selvsagt en hyggelig bonus. Mange av bilene man ser til salgs har kjedelige farger, men denne Z3M ser fabelaktig ut i Dakargul. På minussiden har bilen svart interiør (som jeg er allergisk mot) og en prislapp på stive 58.000 Euro. For å si det sånn, jeg trenger ikke M-versjonen. Jeg tar mye heller en helt vanlig Z3 til langt under halve prisen. En fin vanlig Z3 i Oxford Green Metallic med beige interiør hadde vært en drømmebil.  

Lawil Varzina

Jeg elsker små firkantede biler, og italienske Lawil Varzina er en av favorittene i så måte. Italienske Carlo Lavezzari presenterte Varzina på bilutstillingen i Paris i 1966, hvor den lille prototypen ble lagt merke til av den franske gründeren Henri Willam. De to ble enige om produksjon (og navnet Lawil som består av bokstaver fra begges navn) som foregikk i den italienske byen Varzi, og den lille tassen var ikke mer enn 1,78 meter lang. I 1969 ble den forlenget med 27 cm, og like før produksjonsstans i 1980 fikk den ytterligere 20 cm. De bittesmå 8-toms hjulene i starten ble snart erstattet av 10-tommere, og bilen kom i fem ulike utgaver: Sedan, Roadster, 4x4, Van og Break. I Frankrike ble bilen solgt under navnet Willam Farmer, og i England ble den importert av karosseribyggeren Crayford. Her en herlig gul roadster med 360 kubikks motor som stod til salgs for særdeles fristende 6500 Euro. Cirka 35 eksemplarer ble laget av denne første serien ifølge selger, og hadde jeg ikke vært nede i en finansiell bølgedal akkurat nå, tror jeg faktisk jeg hadde slått til på denne.

Maserati modell

Jeg tar med en modellbil også, eller rettere sagt en modell fra designavdelingen Maserati Centro Stile. Den er derfor et interessant innblikk i hva som kunne ha blitt i den spennende 90-talls perioden for Maserati. Utgangspunktet er som man ser en Quattroporte IV, men som man ser har modellen fronten til 3200. Ville det ha fungert i praksis? Det får vi aldri vite, men slike modeller er et spennende what-could-have-been innsyn fra designavdelingene. De er sjelden til salgs, og når de er det så er de ikke akkurat billige. Denne stod til salgs for 3500 Euro…