Lordens blogg: Må en roadtrip være lang og kostbar?

Svakhet, ditt navn er kvinne. Så sa William Shakespeare. Men begrepet svakhet er også noe som rammer enkelte av oss bilentusiaster. For vi har vel alle svakheter på ulike måter, og en av mine største svakheter er at etter at klassikeren er kjøpt, og alt mulig av relaterte ting som faglitteratur, brosjyrer, modellbiler og skjorter er kommet på plass, så stopper det opp. Altså at bilen ikke blir brukt ordentlig. I mitt hode har jeg fantasert om episke road trips til Alpene med masse innlagte stopp i små sjarmerende tyske landsbyer med god mat og godt øl underveis, før man kommer fram til en slags postkort-idyll av Sveits med gressende kyr med gedigne kubjeller, små murmeldyr som stikker opp hodet sitt og smilende mennesker kledd i sine lokale festklær. The hills are alive with joy!

Men så dukker hverdagsrealismen opp. Det er fryktelig langt fra Trøndelag til Matterhorn. Det blir veldig dyrt. Det kommer til å ta veldig lang tid. Og vil du kjøre i en gammel bil så langt? Blir det ikke fryktelig varmt uten A/C? Hvor gøy blir det med masse mekaniske sammenbrudd underveis? Nei, det får vente til neste år. Og slik går nå årene…

Men nå er det slutt. Uforutsatte hendelser ødela riktignok en lengre tur jeg hadde gledet meg til tidligere i år, men målet mitt fremover er å bli flinkere til å bruke bilen(e). For en bil er jo laget for å brukes. Og en road trip trenger heller ikke være så voldsom i utførelsen. Man må ikke kjøre Route 66 på tvers og på langs. Så derfor har jeg sammen med ett par kamerater startet en liten bilklubb som har som formål å bare kjøre enkle turer uten noe større mål eller noen større mening. Turer som ikke koster så mye, turer som ikke er så vanskelige å gjennomføre, og turer som ikke spiser opp en mengde feriedager. Men i tillegg turer som tar en gjennom vakkert terreng med morsomme veier, uten at kjøringen skal være noen form for kappkjøring. Det handler om å bare kose seg på tur, enkelt og greit.

Enhver bilklubb må jo ha et navn, og vår klubb heter Scuderia Mozzafiato. Jeg blir litt lei klubber som alltid skal ha et klisjefylt navn eller en klisjefylt logo som ser ut som den er hentet fra coveret til et 80-talls heavyband. Valhalla death cruisers hjemmebrent rodders og navn i den dur med bilde av en sint viking eller en frådende rabiesbefengt ulv som flerrer tenner. Så jeg tok i stedet en koselig illustrasjon av en happy engelsk bulldog i vår klubblogo. Italiensk blir som kjent aldri feil, og Mozzafiato er et italiensk uttrykk som man utbryter ved synet av en fantastisk utsikt eller nydelig natur. Derfor la vi opp til en fin kjørerute med nydelig utsikt, og med utgangspunkt i Trondheim. Startskuddet gikk fra Shell-stasjonen på Klett (hvor man får 98 oktan), før ferjen litt senere førte oss over i retning Vanvikan og Leksvik.

Nå kunne ikke alle være med på turen så det ble til at min kamerat Lasse kjørte sin nye MX-5, mens jeg kjørte Alessandra. Min 1988-modell Maserati Biturbo Si Black Edition, som jeg har oppkalt etter politikeren Alessandra Mussolini som var populær på nittitallet. Hun var vakker å se til da (ikke fullt så pen i dag...) men hadde samtidig et horribelt rykte grunnet sitt slektstre og etternavn. Så jeg syns navnet passet på bilen. For jeg digger Biturboens nydelige linjer, men vet jo også at bilen har et særdeles dårlig rykte. Men som det gamle norske ordtaket sier: Det ble færre sladrekjerringer om ikke så mange hørte på dem.

For det er nå engang sånn med biler, at hvis en bil får dårlig rykte så er det ikke måte på hvor dårlig den er. Det hele blir en selvforsterkende sirkel, og nytteløst å høre på. Har du lyst på en bil du synes er deilig, så kjøp den uansett om andre kommer med onde rykter. Og Alessandra er deilig. En fryd å se til, og en drøm å kjøre. Interiøret er for meg helt fantastisk, motoren er full av karakter og trekker som et uvær når begge turboene kommer inn for fullt, og kjøreegenskapene er en nydelig blanding av sportslighet og komfort. Jeg har i det hele tatt kanskje aldri eid en bedre 80-tallsbil å kjøre, og jeg kan ærlig si at Biturboen slår alt jeg har hatt av sammenlignbare tyske og amerikanske biler fra samme tidsrom når det gjelder kjøreglede.

Turen går videre til Mosvik og Straumen, hvor vi først tar en liten avstikker innom Inderøy bryggeri, før vi finner ett supertrivelig spisested kalt Gulburet (som vi har fått tips om på forhånd, ellers hadde vi aldri funnet det). Solen skinner, og livet er herlig. Turen går videre, og ved Røra er vi inne på E6, og må nå kjøre sørover igjen på den andre siden av fjorden. Ved Levanger går vi inn på Fylkesvei 61, og den følger vi langs nydelig terreng før man kjører gjennom Falstad-skogen med sin dystre fortid, og til Frosta, før man kommer til Tautrabroa som bringer en over til aldeles smellvakre Tautra. Der har vi booket rom for overnatting på Klostergården ved ruinene av gamle Tautra Kloster.

Etter vel 6 timers kjøring (inkludert lunsj-stoppet og diverse småstopp) er vi fremme, (har det noensinne vært en Maserati ute på Tautra mon tro?) og kan nyte det egenproduserte ølet som selges. Her er vi inne på kjernen av det vår kjøreklubb handler om. En flott kjørerute, biler som gir kjøreglede, pen natur og severdigheter underveis på fine landlige veier, samt ett avslappende reisemål med god mat og drikke til slutt.

Neste dag er en langt kortere hjemreise på Frostavegen med fjorden på høyre side, før 753 bøyer innover landet og man kommer ut ved Vuddy Valley som ville vært et flott lunsjsted hvis vi hadde kjørt litt lengre etter frokost. I stedet blir det E6 den strakaste vegen sørover. I hvert fall til vi kommer til Værnes, hvor vi bestemmer oss for å kjøre den gamle veien utenom tunnelene langs E6. Det tar litt lengre tid, men noe av poenget med en fin road trip er ikke at det skal handle om effektivitet. Det skal handle om opplevelser. Gleden ved å kjøre bil.

Alessandra purrer stille og vakkert idet jeg lar turboene avkjøle seg to minutter på tomgang før jeg parkerer henne i garasjen. Hun har nok en gang opptrådt fullstendig uklanderlig, og jeg kan forlate henne med god samvittighet. For jeg har gitt henne den oppmerksomhet hun fortjener. En flott roadtrip hvor hun fikk se seg litt om på nye steder, og jeg har fått litt ro i sjelen av å ha gitt henne en solid dose nye kilometer.

Kanskje er det flere som meg der ute som føler at de bruker sin klassiker for lite? Vit da at det går an å gjennomføre enklere turer som ikke krever enormt med planlegging, tid eller ressurser. Ikke alt trenger å være Route 66 eller Stelvio-passet for at det skal bli en minneverdig tur. Det holder faktisk helt fint med noe så primitivt som Trøndelag.