Lordens Blogg: Nå er konservering og autentisitet viktigere enn restaurering og perfeksjon

For 20 år siden var det utenkelig, og det samme for 10 år siden. Nemlig at en urestaurert bil kunne vinne en av de store Concours-utstillingene. For slike utstillinger følger alltid samme mal. Vinnerbiler er alltid restaurert i det man kan kalle nybilstand, og ofte mye bedre enn bilen var da den var ny. Klaringer som man ikke var så nøye med i sin tid er nå millimeter-perfekte, skinnet i setene har en glans de aldri hadde som ny og motorrommet har ofte langt mer krom og skinnende metall enn fabrikken noensinne leverte. Kort fortalt det man gjerne kaller «overrestaurert», og som særlig Concours-utstillingen på Pebble Beach har vært kjent for.

Den første konserverings-klassen fant dog sted for 25 år siden på Pebble Beach som FIVA prisen, men få brydde seg og det tok mange år før den begynte å stige i status. I 2023 skjedde imidlertid et kolossalt gjennombrudd da en blå 1932 Alfa Romeo 8C 2300 Corto Figoni Cabriolet ble valgt til en av de fire kandidatene til «Best of show» på Pebble Beach. Den vant riktignok ikke, men hele det klassiske samlermiljøet tok notis, og noen begynte å tenke: Kan en urestaurert bil noensinne vinne «Best of show» på en Concours-utstilling?

På årets Concorso d’Eleganza Villa d’Este var den blå Alfa Romeoen en av 50 inviterte, og en av bilene i en egen klasse kalt «Cars that the outside world forgot», en klasse for bevarte urestaurerte biler. Alfaen var en av 10 bygde 8C med Spider-karosseri fra Figoni, og solgt ny til en Mr.Weinberg som brukte den til Paris-Nice rallyet i 1933 og 1934. I 1935 deltok en Bremont i bakkeløp opp Grossglockner med bilen, før Luigi Chinetti (senere berømt USA-importør for Ferrari) solgte Alfaen til faren til Henri d’Autichamp. Faren ga den bort så bort til sin sønn Henri for hans 21-årsdag i 1937, før unge Henri gikk inn i marinen hvor han tjenestegjorde under krigen, mens bilen var gjemt bort. Deretter ble bilen brukt sparsomt, men ble vedlikeholdt på jevnlig basis opp gjennom årene og årtiene av Henri. I ettertid er det nærmest uvirkelig at ingen visste om en så spesiell og sjelden bil, og først da Henri var 98 år gammel i 2014, ble Alfaen vist fram igjen etter å ha hatt samme eier i 77 (!) år. Det er selve essensen av en «preservation» bil, og dermed en verdig finalist til hovedprisen.

Jeg betraktet bilen nøye under årets Villa d’Este og krysset fingre for at den kunne vinne (bare se på bildene og nyt alle de herlige bruksmerkene som bilen har pådratt seg opp gjennom årene). Men kunne den virkelig det? Jeg spurte noen fra BMW Group Classic som står bak utvelgelsen av biler til utstillingen, og de trodde ikke en såkalt konservert bil kunne slå biler med plettfri restaurering. Men der tok de feil, for Alfaen vant den gjeveste prisen av alle. En premie som kan få store følger for samlemiljøet i fremtiden, da godt bevarte biler med historikk og klare bruksmerker vil klatre opp i pris og standing.

Her er det viktig å understreke at såkalte «barn finds» (låvefunn) ikke er det samme som «preservation cars». Låvefunn er sjelden godt bevart og vedlikeholdt. De er som oftest biler som rett og slett har blitt glemt og stuet bort på et lager eller på en låve, mens forfallet har satt inn. For å gjøre skillet tydelig vil Pebble Beach gå inn for å fjerne alle muligheter for å stille ut «barn finds» i preservation-klassen til årets utstilling.

Men hva er så greia med «preservation» tenker du kanskje? Hva går det ut på, hvorfor er det plutselig blitt viktig? For å belyse spørsmålet må vi dykke litt ned i materien, og se på hva en del ledende figurer innen klassikermiljøet tenker og mener.

Miles C. Collier er en av de store amerikanske samlerne av klassiske biler, og har sitt eget senter kalt Revs Institute i Florida. Han har særlig fokus på det man kaller «heritage» på engelsk, eller «arv» på godt norsk. Folk besøker museer og gamle steder, hvor man etablerer sin identitet gjennom det som har skjedd før. Viderefør dette til biler, og Collier stiller spørsmål ved hvordan man anerkjenner de ulike tidsperioder som en klassisk bil har levd gjennom. Skal den restaureres til nybilstand som da den kom fra fabrikken, eller skal vi prøve å bevare brukssporene bilen har fått opp gjennom årene?

Hans filosofi er at vi må ta vare på bilens historie og bevare brukssporene som fins, og i hans prisbelønte bok «The archaelogical automobile» (utgitt i 2022, og en bok som enhver som er genuint interessert i klassiske biler bør eie) prater han varmt om at klassiske biler må behandles på samme måte som arkeologer jobber med sine funn. Når arkeologer finner en leirkrukke fra Mesopotamia, så restaurerer de den ikke til hvordan den så ut som ny, man prøver i stedet å bevare det som er, for å bevare leirkrukkens historie. Den samme tankemåten må gjelde biler mener han, og bruker flere biler fra sin egen samling for å illustrere hva han mener. Blant annet har han en Porsche 917, hvor det i Martini-stripene fins tydelige merker etter tape for å holde bakpanelet tettere mot cockpiten. Disse tape-merkene er ikke pene og synes godt på Martini-stripen. Men dette var bruksslitasje som bilen fikk i løpet av 1971-sesongen. Gjeldende tankegang for utstillinger ville vært å gjøre alt av lakkskader, striper og bulker til skinnende nybilstand, men Collier mener at man da ødelegger bilens arv og arkeologiske verdi. Han har derfor bevart alt av striper, bulker og flekker på sin 917 for å bevare bilens historie.

Collier mener at det å bruke en Jaguar fra 50-tallet til bruk i historisk racing til syvende og sist ikke er bærekraftig, og han får støtte fra flere andre ledende skikkelser innen det klassiske bilmiljøet.

Adolfo Orsi er direkte etterkommer av Orsi-familien som kjøpte Maserati, og har vært en aktiv pådriver for konservering siden han ble dommer på Pebble Beach i 1997. Orsi er ingen fan av historisk racing som han mener ikke er rettferdig, hvor man gjerne ser nybygde replika-biler som bare ser gamle ut, konkurrere mot gamle originalbiler. «Hvert år drar jeg til Goodwood Revival og jeg synes det er veldig trist å se historiske biler som blir ruinert for å gjøre de mer konkurransedyktige. Hvis du ønsker å kjøre løp, og hvis bilen din er en perfekt originalbil, så bør du være stolt over å fullføre på tiendeplass, i stedet for å vinne med en bil som har ødelagt originaliteten. Jeg syns også det er urettferdig at originale biler konkurrerer mot nybygde biler (mange eiere får bygd perfekte nye replikaer av sine kostbare originalbiler, dette gjelder særlig i de dyreste klassene på Goodwood Revival, red.anm). En racerbil som er 60 år gammel og original vil ha en mye mer bøyelig chassisramme enn en bil som ble bygd ny i går og som bare ser 60 år gammel ut. Den nybygde bilen vil ha en stivere og bedre utført chassiskonstruksjon, så derfor syns jeg det er urettferdig at man i den samme klassen ser noen originalbiler og noen nybygde biler som bare ser gamle ut. Gamle racerbiler er ment å konkurrere mot biler fra den tid de ble bygget, og ikke biler som er fullstendig nyfabrikerte», forteller Orsi som er glad for at konservering nå begynner å bli allment akseptert.

«Jeg er stolt over å ha vært med å starte konserverings-bevegelsen, for det var viktig å gjøre noe med holdningen i samlermarkedet. Jeg er veldig fornøyd med at folk i dag snakker om bevaring, hva som kan beholdes, hva som ikke kan gjøres noe med, hvor grensen går, osv… Det er mye historie bak enhver bil, og det er viktig at eieren holder den i original stand. Verdien på bilen er ikke viktig. Det er akkurat like viktig å bevare en Fiat som det er å bevare en Maserati», avslutter Orsi som for øvrig også er fast dommer på Villa d’Este.

Journalist og fotograf Winston Goodfellow har vært dommer på Concours-event siden 80-tallet, og han fikk et a-ha øyeblikk da han gikk sammen med Sergio Scaglietti (som bygde karosserier til blant annet Ferrarier som 250 GTO og 250 Testa Rossa) på Pebble Beach i 1998. Da de inspiserte flere biler Scaglietti hadde vært assosiert med, uttalte italieneren: «Vi lagde dem aldri sånn». Det fikk Goodfellow til å våkne opp, for inntil da hadde han ikke tenkt noe over at lakk, skinn i interiøret, klaring mellom paneler, dører, panser etc var utført til perfeksjon. Altså at bilene så bedre ut enn da de var nye. Goodfellow sier at han endret mening etter dette. «Hvis vi som concours-dommere er ment å være beskyttere av bilhistorien, hvor god jobb gjør vi hvis vi hele tiden belønner ting som ikke ble bygd på den måten originalt?»

En annen mann med sterke synspunkter på restaurering og bevaring er Paul Russell fra Paul Russell and Company som har restaurert flere av bilene som har vunnet den gjeveste Best of Show prisen på Pebble Beach. «Det vanskeligste for oss er å starte på biler hvis originalitet har blitt visket over av tidligere restaureringer. Det er utrolig hvor mye skade som kan gjøres av folk med teknisk inkompetanse. Det som har endret seg mest de siste 40 år er at autentisitet, ikke perfeksjon, begynner å bli standarden, og at bruksspor er ok. Begrepet originalitet har mistet sin mening. Biler kan bare være originale en gang. En restaurering er en tolkning av hva du mener var originalt, forhåpentligvis gjort på en god måte og med god research. Her er det viktig å løfte eiernes bevissthet. Å lære dem at historie er det aller viktigste, sånn at de vil verdsette det over modifikasjoner etter personlig smak», forteller Russell.

Det er altså tydelig at mange av de største kjennerne innenfor den klassiske bilhobbyen står for en linje som sier at konservering er viktigere enn restaurering (selvsagt med forbehold for slitedeler som må skiftes grunnet slitasje og/eller rust), og at autentisitet er viktigere enn perfeksjon. Derfor var årets seier på Villa d’Este så viktig, og derfor vil den også få ringvirkninger for bilhobbyen. Heretter vil langt flere bli opptatt av å bevare det historiske aspektet ved en bil, fremfor at klassikeren skal fremstå i nybilstand.